Om barns logiske koblinger

Barns logikk er en fascinerende greie! Helt fra de er ganske små finner de ut av systemet i språket vårt. Som faktisk kan være ganske forvirrende. De ser mønsteret i de svake verbene, og bøyer de sterke som svake så det koster etter. Hvem har vel ikke hørt om at i går "gådde" vi en tur? Hvilken unge ser fornuften i at det plutselig skal hete gikk? De overfører også substantiv til verb etter det "vanlige" mønsteret. Anna var ikke gamle jenta da hun ville "nåle" sammen med meg da hun så at jeg sydde... Det heter jo å sykle når man bruker sykkel, så hvorfor ikke?

Jeg er et matematisk anlagt menneske, og er temmelig fastgrodd i den logikken jeg er blitt opplært i. Men det kan ikke nytte når man har med små barn å gjøre. Kanskje andre litt mer kreativt anlagte mennesker henger bedre med i svingene, men for meg tar det litt tid.

Anna fikk, som tidligere nevnt, ei ny dukke i bursdagspresang. Den tidligere yndlingsdukka heter Nina. Og dette er visst det mest fantastiske navn i verden, for den nye dukka skulle hete Nina den også. Men Anna ble litt bekymret for at kanskje dukkene ville bli litt forvirret og ikke vite helt hvem hun snakket til, så kanskje den nye skulle hete Nina med K, så kunne den gamle hete Nina med E? Var ikke det en god idé, lurte hun. Mamma ble noe forvirret, skjønte ikke helt hva K og E hadde med Nina å gjøre, men innså jo at det var lurt å ha et skille. Men så fikk vi besøk av en nabo, og forklaringen kom. Det er nemlig to Markus'er i barnehagen vår, sier Anna, den ene er med K og den andre husker jeg ikke (C), så derfor dikta jeg E. Det er jo så innlysende når man bare tenker etter!

Det mest vanvittige eksempel på barnelogikk jeg har vært med på, var da Knut Even var drøye to år. På den tiden hette han bare Even i det daglige. (Han kom selv hjem fra barnehagen en dag og proklamerte at "Jeg heter KNUT Even, mamma!", så da ble det sånn...) Vi hadde nettopp begynt å lese litt eventyr på sengekanten, og det var stor stas. Etter en tur i badekaret, fant han ei bok på badegulvet mens jeg tørket ham. Da utbrøt han lykkelig: "Se, ei bok, mamma! Da kan jo jeg lese MAMMAtyr for deg!"

Det er nydelig å prøve å sette seg inn i tankegangen til disse små. Og man lærer jo litt etter hvert. Det er kanskje ikke uten grunn at jeg etter å ha strøket på abstrakt algebra to ganger som fersk student, kom ut med beste karakter på mitt tredje forsøk, som ble tatt etter seks år som småbarnsmor...?