Troll som kjerring
Det var noe som rant meg i hu i dag. Jeg tror det har noe med norsk litteraturhistorie å gjøre... Jeg må ærlig innrømme at jeg i perioder av mitt liv nok har vært en av den arten. Kanskje det er derfor jeg har fortjent troll som unge?!!?
Jeg er kanskje litt urettferdig nå. Min eldste, Knut Even, er en utrolig sympatisk gutt som stort sett tenker mer på andre enn seg selv. Han har alltid hatt en evne til empati som ligger langt over hva hans alder skulle tilsi. Han er snill, hjelpsom, utrolig diplomatisk og har en av og til irriterende evne til å være avballansert i en hver situasjon. Det eneste "krøllet" jeg husker var en periode i treårsalderen der hele dagen var ødelagt hvis mamma smelte igjen bildørene i feil rekkefølge. Da kunne han skrike i timesvis. Men jeg oppfattet fort at det gikk an å åpne dørene igjen, og så gjøre det riktig. Da var hele problemet løst, og såpass må man vel tåle?
Den andre strever jeg mer med. Misforstå meg rett, hun er en deilig jente som kan være solskinn som bare det. Men hun har et helt annet temperament enn sin bror. Det er som om hun har en hvilende tordensky over hodet som knaller til uten det minste forvarsel! I dag, for eksempel, hadde vi en avtale om at jeg skulle hente henne i barnehagen mellom halv tre og tre. Jeg kom kvart på tre. Hun var vel fornøyd med det, og gikk for å kle seg. Men da var det ei av jentene i barnehagen som ønsket at en av de voksne skulle lese en bok. Da smalt det! Jeg går alltid glipp av det gøye, skreik Anna, jeg vil ikke hjem nå! I går gjorde de også noe gøy etter at jeg gikk hjem! Da ble hun hentet ett etter eget ønske...
Etter å ha fått bøtta full om at jeg var dumming, dust og helt udugelig som mamma, ble vi enige om at planen måtte bli at jeg ikke skulle hente henne før fire fra nå av. Men aller helst ville hun ha en telefon, slik at hun kunne ringe når det passet å bli hentet... Hjelp!
Anna raste, skreik og kalte meg dumme ting fra rommet sitt i en times tid mens jeg lagde middag. Hun skulle flytte til mormor, sa hun. Hun skulle aldri høre på meg eller snakke til meg mer, så det så! Og hun skulle i hvert fall i barnehagen i morgen, selv om det er planleggingsdag, for hun kunne bare klatre gjennom et vindu... Jeg overhørte det meste, men da hun hylte at hun hatet meg, måtte jeg ta affære. Jeg konfronterte henne med at det er fryktelig stygt å si, og at hun ikke får lov til å si sånn til noen. Da kom tårene og angeren... Hun ba om unnskyldning, og jeg ba henne bort på fanget mitt.
Da kom prinsessa fram! Vi koste oss med å pakke ut ting fra bursdagen, hørte på CD-en koret hennes har gitt ut, spilte stigespill osv. Det var virkelig idyll i lengre tid, og jeg tenkte at jeg har den skjønneste jenta i verden! Og det har jeg jo!
Så viste det seg at tulla hadde feber, og ikke var noe god i det hele tatt. Da kommer den dårlige samvittigheten krypende med en gang. Var jeg for streng?
Jeg har fortalt henne mange ganger at det er lov til å være sint, men da kan man være litt for seg selv. Og selv om jeg er mamma, skal jeg vel ikke tåle å høre hva som helst?
Jeg er kanskje litt urettferdig nå. Min eldste, Knut Even, er en utrolig sympatisk gutt som stort sett tenker mer på andre enn seg selv. Han har alltid hatt en evne til empati som ligger langt over hva hans alder skulle tilsi. Han er snill, hjelpsom, utrolig diplomatisk og har en av og til irriterende evne til å være avballansert i en hver situasjon. Det eneste "krøllet" jeg husker var en periode i treårsalderen der hele dagen var ødelagt hvis mamma smelte igjen bildørene i feil rekkefølge. Da kunne han skrike i timesvis. Men jeg oppfattet fort at det gikk an å åpne dørene igjen, og så gjøre det riktig. Da var hele problemet løst, og såpass må man vel tåle?
Den andre strever jeg mer med. Misforstå meg rett, hun er en deilig jente som kan være solskinn som bare det. Men hun har et helt annet temperament enn sin bror. Det er som om hun har en hvilende tordensky over hodet som knaller til uten det minste forvarsel! I dag, for eksempel, hadde vi en avtale om at jeg skulle hente henne i barnehagen mellom halv tre og tre. Jeg kom kvart på tre. Hun var vel fornøyd med det, og gikk for å kle seg. Men da var det ei av jentene i barnehagen som ønsket at en av de voksne skulle lese en bok. Da smalt det! Jeg går alltid glipp av det gøye, skreik Anna, jeg vil ikke hjem nå! I går gjorde de også noe gøy etter at jeg gikk hjem! Da ble hun hentet ett etter eget ønske...
Etter å ha fått bøtta full om at jeg var dumming, dust og helt udugelig som mamma, ble vi enige om at planen måtte bli at jeg ikke skulle hente henne før fire fra nå av. Men aller helst ville hun ha en telefon, slik at hun kunne ringe når det passet å bli hentet... Hjelp!
Anna raste, skreik og kalte meg dumme ting fra rommet sitt i en times tid mens jeg lagde middag. Hun skulle flytte til mormor, sa hun. Hun skulle aldri høre på meg eller snakke til meg mer, så det så! Og hun skulle i hvert fall i barnehagen i morgen, selv om det er planleggingsdag, for hun kunne bare klatre gjennom et vindu... Jeg overhørte det meste, men da hun hylte at hun hatet meg, måtte jeg ta affære. Jeg konfronterte henne med at det er fryktelig stygt å si, og at hun ikke får lov til å si sånn til noen. Da kom tårene og angeren... Hun ba om unnskyldning, og jeg ba henne bort på fanget mitt.
Da kom prinsessa fram! Vi koste oss med å pakke ut ting fra bursdagen, hørte på CD-en koret hennes har gitt ut, spilte stigespill osv. Det var virkelig idyll i lengre tid, og jeg tenkte at jeg har den skjønneste jenta i verden! Og det har jeg jo!
Så viste det seg at tulla hadde feber, og ikke var noe god i det hele tatt. Da kommer den dårlige samvittigheten krypende med en gang. Var jeg for streng?
Jeg har fortalt henne mange ganger at det er lov til å være sint, men da kan man være litt for seg selv. Og selv om jeg er mamma, skal jeg vel ikke tåle å høre hva som helst?
posted by Elisabeth :-) at 8:54 p.m.
9 Comments:
Min erfaring er at det er den som står nærmest som får unngjelde når det røyner på. Det at lille Anna lar det gå ut over deg betyr i min bok at det er deg hun er aller mest glad i.
(Og det er jaggu ikke rart!).
pappa
Du er en god trøst!
Hei hei elisabeth!!
så morro at bloggerverden vokser og vokser. Gøy at du er med!
fint å lese det du skriver, og støtter meg til papsen her: er det ikke de vi er aller aller gladest i, og står aller nærmest som vi virkelig tørr å være sinte og sure på?
det ligger liksom en form for tillitserklæring i alle disse følelsene.
Ha en god helg!!
klem randi
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Dette virker veldig kjent. Ingen grunn til dårlig samvittihet. Vi mammaer er eksperter på det!
Tante
Å jeg kjenner meg veldig igjen i dette innlegget ditt. Jeg har konkludert med at dette er visst bare en del av det å være mamma. Ungene må få lov til å uttrykke følelser, men likevel innenfor de grenser som foreldrene setter som akseptable. Stå på du, du kan aldri gjøre mer enn ditt beste. Og det er garantert godt nok!
Kjenner meg litt igjen når det gjelder andremann - kanskje det er noe som følger med nr. 2? Var jeg også sånn kanskje?
Er enig med de som har skrevet før meg. Og jeg har lest at noe av det som skaper mest utrygghet hos barn, er mangel på grenser. Så jeg tror absolutt at det er lov å si fra! Men det kan jo være lurt å telle til 10 før man begynner:)
Det å være mamma er verdens morsomste, vanskeligste, mest fantastiske og mest frustrerende jeg har vært med på.
Og jeg er helt enig: Du har to fantastisk skjønne barn:) Og de har en fantastisk skjønn mamma:)
Takk for kjempe fine og oppbuggende kommentarer, alle sammen! Det er godt å tå med seg!
Kan man være bekjent av dette slurveriet som gammel korrekturleser? NEI!!!
Jeg mente oppbyggende, og at det er godt å ta med seg! Sorry!
Legg inn en kommentar
<< Home