Biler, telefoner og politi til besvær...

Jeg har siden lørdag ruget på en sak som skulle omhandle det gode livet i den lille "bygda" mi, men dagen i dag har vært så full av tumulter at det har overskygget alt...

Det begynte i går med at jeg måtte levere bilen min til Service og EU-kontroll. Det er veldig greit med bil, men hjelpe meg som det koster! Vet ennå ikke prisen på denne servicen, men ifølge Birger er det en av de dyreste, så jeg gleder meg ikke. Men jeg trenger bil! Det har jeg skjønt. Jeg kjøpte min i slutten av mars, og siden da har jeg kjørt 11000 kilometer! Tenk at jeg helt fram til jula 2000 ikke hadde lappen og klarte meg helt fint uten...

I alle fall skulle bilen min leveres på verksted i Sørlandsparken. Hvordan skulle jeg fikse det? Jeg har en super lillesøster som inviterte meg på strikkeklubb i Høvåg, og så tilbød seg å kjøre med meg til Sørlandsparken og så kjøre meg hjem sent på kvelden. Er det ikke nydelig? Vi gjorde det.

I dag har jeg vært på skolen og jobbet som mamma i forbindelse med Grunnskolens uke (som jeg nok kommer tilbake til en annen dag). Jeg er gruppesjef og skal alltid være tilgjengelig på telefon, og så var jeg jo spent på å høre fra bilverkstedet, så jeg har hatt telefonen ved min side i hele dag. Men ingen har ringt. Ikke en gang en melding har jeg fått. Klokka to fant jeg ut at telefonen ikke virket. Jeg har nemlig bestilt nytt abonnement, og akkurat natt til i dag fant de ut at det var lurt å gjøre det byttet... Jeg ringte verkstedet flere ganger fra skolen, men fikk bare svareren, og måtte fortelle at telefonen min var i ustand, og at jeg ringer igjen i morgen. Orket ikke tanken på å ta to busser ut til en bil som ikke er ferdig, så jeg venter.

Formen min er ikke helt på topp i dag. Har feber. Så jeg orket ikke å gå ned på butikken. Jeg har heldigvis en kjempesnill nabo som heter Monica, så jeg spurte henne om å få låne bilen. Det kunne jeg selvfølgelig. Jeg vet at de har sluttet å føre den hårfargen som jeg bruker for å skjule alle de grå hårene jeg har fått, og tenkte at jeg kunne kjøre til Fagerholt for å se om de kanskje hadde den der. Så kunne jeg kanskje piffe opp litt i den kjipe følelsen jeg har i dag. På vei dit så jeg fem politimenn stoppe alt som fantes av biler på vei tilbake igjen, og jeg fikk hetta! Jeg hadde ikke giddet å ta med meg sertifikatet. Skulle jo bare en tur på butikken... Og med Monicas noe gamle bil (unnskyld, Monica!), var jeg sikker på å bli stoppet. Hva skulle jeg gjøre?

Jeg spurte kassadama om hun visste hva boten var for å kjøre uten sertifikat. Det visste hun ikke, men det var lite å gjøre på butikken akkurat da, og hun syntes sikkert dette var en spennende sak. Hun kalte opp en annen, og hun visste det. Prikk i førerkortet og 1300 kroner! HJELP! Jeg syns nok kanskje du skal vente her litt, da, sa damen...

Men Monica ventet meg jo hjem om fem minutter, og telefonen min virket ikke... Jeg måtte krype til korset og fortelle historien, så fikk jeg låne deres telefon. Monica lo litt, og det endte opp med at jeg tok hele veien ut på E 18 og rundt Ryen og Ålefjær. En lang tur, men veldig mye billigere! Og at bare fordi jeg ikke gadd å finne lommeboka...

Da jeg kom hjem og kikket i postkassa, lå det nye sim-kortet der, og telefonen min er i full gang igjen. Jippi!

Hva er moralen? Jeg skal prøve å være litt mindre slapp. Og kanskje klare meg litt bedre uten disse tingene som jeg for ti år siden tenkte var alldeles unødvendige! I morgen når jeg (forhåpentligvis) skal hente bilen, så skal jeg i alle fall ha med sertifikatet!