Om å bo i ei "bygd" i byen
Første gang jeg skulle til Justvik og satt og dinglet på bussen, tenkte jeg: "Fyttikatta, dette er langt utpå landet!" Mon tro om ikke det kommer av at veien ut hit er fryktelig smal og svingete. For da vi målte med bilen, fant vi ut at det var ganske nøyaktig like langt til Terjes barndomshjem på Justvik som til mitt barndomshjem på Søm.
Da vår lille familie skulle etablere seg med nytt hus, så vi oss rundt både på Søm og Justvik. Og Justvik lå en tre-firehundretusen under i pris, så valget ble lett. Jeg var hjemme med Knut Even, som ikke var fylt året ennå, og var ganske "isolert". For jeg gikk jo egentlig på skole (lærerskolen), og leste hvert ledige øyeblikk. Jeg kjente i grunnen bare de aller nærmeste naboene den første tiden.
Tiden gikk, og mitt lille gull begynte i barnehagen her ute. Jeg hadde lyst og fikk lov til å sitte i samarbeidsutvalget i barnehagen. Når sant skal sies, så var det vel ikke akkurat noen kamp om den plassen... Men for meg betydde det en ganske godt utvidet bekjentskapskrets!
Etter hvert ble det skole, og jeg ble klassekontakt. (Er det noen som har problemer med å si nei, her?) Dermed var jeg på møte annenhver måned med engasjerte foreldre til elever på alle trinn på skolen. Jeg begynte også som vikar på skolen, og ble kjent med mange flotte barn. Plutselig kjente jeg "halve Justvik"!
Grunnen til at jeg skriver dette, er at vi var på Just-fest (Just er Justviks eget idrettslag) lørdag for snart to uker siden. Vi kom inn i et lokale med rundt 200 mennesker, og jeg var på fornavn med i alle fall 180 av dem... Jeg fikk en god og varm følelse inni meg. Det er så trygt og godt når vi kjenner hverandre og vet at vi bryr oss om hverandre! Under premieutdelingen var det ca. 20 pappaer og en mamma som kom fram som fotballtrenere. Den eneste lønna de fikk var en blomsterbukett og jobben med å rydde opp etterpå... At de gidder, tenker du kanskje. Men det er så mye mer!
Det å investere litt av sin tid for fellesskapet, gir deg ofte dobbel lønn tilbake! Å møte barn som kjenner deg fordi du har vært tilstede, er trygge på deg og gjerne vil gi deg en klem kan være balsam for sjelen i en travel hverdag.
Forrige uke var Grunnskolens uke på Justvik skole. Da skulle mammaer og pappaer inn og drive en "annerledes skole" for elevene i fire dager. Jeg var så "heldig" å få lov til å være "sjef" for
dette opplegget, og møtte veldig mye velvilje hos foreldrene. Dessverre ble jeg syk, og fikk ikke med meg høydepunktet; fest på torsdagskvelden i skolegården og rundt på skolen. Men jeg fikk deltatt noe på dagtid og sett gleden hos barna som kunne gå rundt å gjøre gøye ting sammen med de voksne. Det er helt klart at unger setter pris på at mamma og pappa bryr seg om hva de holder på med! På bildet ser dere en pappa som lærer bort salsa! Kjempegøy!!!!
Vi jobber og holder på med vårt, så det er ikke alle som kan være til stede på skolen på dagtid. Men alle har muligheten til å sette av noen ettermiddags- eller kveldstimer en gang i blant for å hjelpe til på en dugnad. Det betyr så uendelig mye! Både for fellesskapet og for deg selv (hvis du vil ha en tilknytning i nærmiljøet, selvsagt).
For meg som vikar har det vært veldig nyttig å være kjent i lokalmiljøet. Da jeg plutselig skulle inn og jobbe to uker på første trinn, var det godt å kunne møte hver enkelt med navn så fort som mulig. Av 31 elever, "kjente" jeg 23 fra før. Som nabo, gjennom barnehagen, idrettslaget eller jeg hadde hatt eldre søsken på skolen. Dermed var det bare åtte navn å lære, og det gikk fort! Og det går ikke an å være en god lærer på 1. trinn uten å kunne navnene!
Det er GODT å bo i ei bygd i byen! Vi har nydelig natur rett utenfor døra. Vi har butikk, kirke, post, barnehage, skole, bydelshus, fotballbane, ballbinge... nesten alt vi kan ønske oss (bare ikke sykkelsti...). Vi har godt samhold og en haug med voksne og barn som er villig til å jobbe sammen for at Justvik skal være en fin plass å bo på! Her vil i alle fall jeg fortsette å bo!
Moralen er: Vil du ha det godt der du bor, så vær villig til å ofre LITT av din tid for fellesskapet, så får du så uendelig mye igjen!
Da vår lille familie skulle etablere seg med nytt hus, så vi oss rundt både på Søm og Justvik. Og Justvik lå en tre-firehundretusen under i pris, så valget ble lett. Jeg var hjemme med Knut Even, som ikke var fylt året ennå, og var ganske "isolert". For jeg gikk jo egentlig på skole (lærerskolen), og leste hvert ledige øyeblikk. Jeg kjente i grunnen bare de aller nærmeste naboene den første tiden.
Tiden gikk, og mitt lille gull begynte i barnehagen her ute. Jeg hadde lyst og fikk lov til å sitte i samarbeidsutvalget i barnehagen. Når sant skal sies, så var det vel ikke akkurat noen kamp om den plassen... Men for meg betydde det en ganske godt utvidet bekjentskapskrets!
Etter hvert ble det skole, og jeg ble klassekontakt. (Er det noen som har problemer med å si nei, her?) Dermed var jeg på møte annenhver måned med engasjerte foreldre til elever på alle trinn på skolen. Jeg begynte også som vikar på skolen, og ble kjent med mange flotte barn. Plutselig kjente jeg "halve Justvik"!
Grunnen til at jeg skriver dette, er at vi var på Just-fest (Just er Justviks eget idrettslag) lørdag for snart to uker siden. Vi kom inn i et lokale med rundt 200 mennesker, og jeg var på fornavn med i alle fall 180 av dem... Jeg fikk en god og varm følelse inni meg. Det er så trygt og godt når vi kjenner hverandre og vet at vi bryr oss om hverandre! Under premieutdelingen var det ca. 20 pappaer og en mamma som kom fram som fotballtrenere. Den eneste lønna de fikk var en blomsterbukett og jobben med å rydde opp etterpå... At de gidder, tenker du kanskje. Men det er så mye mer!
Det å investere litt av sin tid for fellesskapet, gir deg ofte dobbel lønn tilbake! Å møte barn som kjenner deg fordi du har vært tilstede, er trygge på deg og gjerne vil gi deg en klem kan være balsam for sjelen i en travel hverdag.
Forrige uke var Grunnskolens uke på Justvik skole. Da skulle mammaer og pappaer inn og drive en "annerledes skole" for elevene i fire dager. Jeg var så "heldig" å få lov til å være "sjef" for
dette opplegget, og møtte veldig mye velvilje hos foreldrene. Dessverre ble jeg syk, og fikk ikke med meg høydepunktet; fest på torsdagskvelden i skolegården og rundt på skolen. Men jeg fikk deltatt noe på dagtid og sett gleden hos barna som kunne gå rundt å gjøre gøye ting sammen med de voksne. Det er helt klart at unger setter pris på at mamma og pappa bryr seg om hva de holder på med! På bildet ser dere en pappa som lærer bort salsa! Kjempegøy!!!!Vi jobber og holder på med vårt, så det er ikke alle som kan være til stede på skolen på dagtid. Men alle har muligheten til å sette av noen ettermiddags- eller kveldstimer en gang i blant for å hjelpe til på en dugnad. Det betyr så uendelig mye! Både for fellesskapet og for deg selv (hvis du vil ha en tilknytning i nærmiljøet, selvsagt).
For meg som vikar har det vært veldig nyttig å være kjent i lokalmiljøet. Da jeg plutselig skulle inn og jobbe to uker på første trinn, var det godt å kunne møte hver enkelt med navn så fort som mulig. Av 31 elever, "kjente" jeg 23 fra før. Som nabo, gjennom barnehagen, idrettslaget eller jeg hadde hatt eldre søsken på skolen. Dermed var det bare åtte navn å lære, og det gikk fort! Og det går ikke an å være en god lærer på 1. trinn uten å kunne navnene!
Det er GODT å bo i ei bygd i byen! Vi har nydelig natur rett utenfor døra. Vi har butikk, kirke, post, barnehage, skole, bydelshus, fotballbane, ballbinge... nesten alt vi kan ønske oss (bare ikke sykkelsti...). Vi har godt samhold og en haug med voksne og barn som er villig til å jobbe sammen for at Justvik skal være en fin plass å bo på! Her vil i alle fall jeg fortsette å bo!
Moralen er: Vil du ha det godt der du bor, så vær villig til å ofre LITT av din tid for fellesskapet, så får du så uendelig mye igjen!
posted by Elisabeth :-) at 8:22 p.m.
4 Comments:
Kjenner meg veldig igjen - selv om jeg bor i ei bygd på bygda, og ikke ei bygd i byen;)
Her har vi også det meste, bortsett fra sykkelsti. Selv om jeg kanskje kunne ønske meg litt større vareutvalg i butikken her ute.
Etter å ha bodd her i nesten 2 år, føler jeg at jeg kjenner mange, selv om det selvfølgelig dukker opp ukjente ansikter også. Men at det er et godt sted å bo, er det ingen tvil om!
Denne bør du sende til avisen som leser innlegg, Elisabeth. Flott reklame for vår kjære, lille bygd.
Jeg har nå bodd her i 6 år og det skal bli vanskelig å flytte noe annet sted. Egentlig håper jeg ikke det blir aktuelt :-)
Monica
Å være en ildsjel
Engasjement er kanskje den viktigste drivkraften, som får noen mennesker til å ta på seg oppgaver som få andre ønsker/vil ha. Som det blir presisert i dette innlegget får den som tar på seg disse oppgavene ofte mye igjen. Dette i form av man føler seg nyttig og ma får en nærere kontakt med sitt eget nærmiljø.
Et problem er at det ofte er de samme personene som år etter år tar på seg slike oppgaver. Så det hadde vært fint om man kunne vært flere som kunne delt på dette. Å være en ildsjel krever både tid og personlig engasjement.
Å være en ildsjel - skrevet av Katrine S.E
Legg inn en kommentar
<< Home