Om å ta en spansk en og å overføre teori til praksis

På Trafoen på onsdag diskuterte vi mulige årsaker til ulykker, og forsøkte å komme fram til løsninger på de ulike tingene. Det jeg fant ut er mitt største problem i trafikken, er at jeg blir amper og irritert (og dermed ukonsentrert) når jeg kjører bak folk som kjører "alt for seint".

I går tok jeg en spansk en, og dro til Stavanger selv om det bare var torsdag. (Telefonen min har ikke ringt i dag, så det var absolutt på sin plass!) Det regnet masse, og var ganske anstrengende å kjøre. Men været lettet litt da jeg kom til Rogaland. Og da jeg endelig kom til 90-sona på Jærlandet, tenkte jeg at jeg endelig kunne sette litt fart. Men da kom jeg bak en som kjørte mellom 50 og 70 uansett hva skiltene sa. Kjørte bak vedkommende ganske lenge, og han kjørte veldig "rykkete"; opp og ned i fart hele tiden, men aldri over 70. Da grep jeg fatt i Monicas teori om at det nok er en grunn til at folk kjører "for seint" innimellom. Jeg tenkte at dette nok er en mann som har alvorlige mattevansker, og ikke kan tallene som er større enn 70. Og tenk, jeg ble IKKE irritert! Kim Jørgen hadde også et løsningsforslag på dette problemet, blant annet å nyte utsikten. Men det var helt mørkt, så det var ikke mye å se utenfor bilvinduet...

Det var veldig deilig å ikke reagere negativt på sjåføren foran meg, men det krevde stor konsentrasjon å følge den varierende farten, så jeg var ganske trøtt i hodet da jeg endelig kom fram. Men så var det jo bare torsdag kveld, og jeg har hele helga foran meg her i Stavanger. Birger er på jobb i dag, men det er masse skiskyting på TV og jeg har strikkepinner og garn i kofferten, så jeg skal nok overleve til han kommer hjem!

Ellers var jeg på jobb i går i en super fjerdeklasse på Heståsen skole. Der hadde de en nydelig start på dagen der lærerinnen jeg var sammen med pratet med hver enkelt etter tur, og nevnte dem alle med navn da det var deres tur. Jeg er heldigvis velsignet med evnen å lære navn veldig fort, så da det ble min tur til å lede timen, kunne jeg ganske mange. Jeg ba dem allikevel presentere seg selv en og en for å snappe opp flere navn. Da ble selvsagt fristelsen stor hos noen til å tøyse med meg og oppgi feil navn. Det oppfattet jeg, og tok likegodt siste rekken selv. Da ble jeg møtt med måpende fjes, og ei jente utbrøt: "Åssen fiksa du det?" Men effekten var fenomenal, og jeg hadde dem i min hule hånd resten av dagen! Den ene gutten syns tydeligvis dagen hadde vært fin, for han satt opp et veldig trist fjes ved dagens slutt og sa: "Er det virkelig sånn at du ALDRI kommer tilbake?" Da måtte jeg jo svare at det godt kunne være jeg kom en annen gang. Men det er i alle fall deilig å føle at man har blitt satt pris på!

Riktig god helg!!!