Det viktigste er ikke å vinne, men å DELTA!

Jeg er så heldig at jeg har blitt kjent med en flott familie som bor på Oggevatn. Kona i huset, Yvonne, er et allsidig arbeidsjern av de helt sjeldne. Hun driver gården med hester, kyr, griser, sauer og høner sammen med sin mann. Hun har to barn som hun følger opp. Hun tar seg en tur i skogen med motorsag (!). Hun strikker. Hun baker brød. Og hun studerer. Hjelp! Jeg blir både svett og matt, og føler at jeg kanskje rekker henne til midt på leggen. Men verden hadde jo vært kjedelig hvis vi alle var like, eller?

Dessuten er hun utpreget sosial og trives med folk rundt seg. I dag var det duket for Ogglympiske leker!

Ungene og jeg ville gjerne se hva dette var. Følte meg litt dum da vi kom opp. Det virket liksom som om alle kjente alle. Jeg kjente bare Knut, Yvonne og ungene, og siden de på et vis var arrangementskomiteen, hadde de hendene fulle med å gjøre i stand.

Knut Even fant Knut Øyvind og Anna fant Anja (litt moro med disse navnelikhetene, syns jeg!), så de ble fort engasjert. Da satt jeg der alene og følte meg litt utenfor. Skjønte at jeg hadde et valg. Jeg kunne sitte der og vente på at noen kanskje ville ta kontakt, eller jeg kunne være litt aktiv selv. Derfor gikk jeg inn på kjøkkenet til Yvonne og lurte på om jeg kunne hjelpe med noe. Plutselig suste jeg rundt med støvsugeren, løp i skytteltrafikk mellom grillmester Knut og kjøkkensjef Yvonne og utøvde bittesmå tjenester som de hadde problemer med å klare alene.

Under selve lekene ble jeg sekretær i tillegg til at jeg deltok i konkurransen sammen med Anna. Derfor har jeg ikke bilder fra det... Konkurransen var rockering, sekkeløp og trillebårløping. Vi var to lag av gangen. Anna og jeg konkurrerte mot Knut Even og Knut. Knut var ganske suveren i alle øvelsene, så jeg så ut som ei sinke i alt sammen. Men så var det det med å vinne og å delta, da :-)

Etterpå ble jeg kioskdame mens Yvonne regnet ut resultatene.

Det var kjempemoro! For det første var det artig å hjelpe til, for det andre ble det mye lettere å komme i kontakt med de andre når jeg var litt "synlig". Det hjelper å delta!

Akkurat det med å vinne og å delta ble litt vanskelig for Anna. Det ble nemlig sånn at Knut og Knut Even gikk av med seieren, og Knut Even fikk både gullmedalje og pokal. Det var himla urettferdig! "Han er jo mye større enn meg, så det er jo ikke rart at han er bedre!", sutret hun. Jeg prøvde å forklare at det kanskje hadde vel så mye med styrkeforholdet mellom Knut og meg å gjøre, og at hun kanskje burde satse på en annen partner neste år. Hun beit ikke på den. Men det hjalp litt da hun fikk en godtepose :-)

Jeg syns det var et kjempeflott arrangement, og er veldig glad for at vi fikk lov til å delta! Men jeg må jo innrømme at jeg har såpass mye vinnerinstinkt i meg at jeg syns det var veldig stas at det var MIN sønn som fikk med seg pokalen hjem...

PS: Det gikk veldig fint på 17. mai! Jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på konferansierjobben. Men jeg var så nervøs at jeg tror jeg gjorde en litt dårligere jobb som kioskdame i forkant. Jeg skalv sånn på hendene at jeg nesten ikke fikk pølsene oppi brødene...