Da Supermann kræsjlanda i hagen min...

Jeg sa en gang til mamma at jeg trodde hagedøra mi var utstyrt med en slags magnet. For hver gang jeg åpnet den, tok det et halvt minutt, så var hagen min full av unger. Det er et sikkert vårtegn på Buhusheia når hagen min yrer av unger. Jeg har et supert klatretre og lite å ødelegge, så her kan de boltre seg ganske fritt.

Det er ikke så nøye om mine barn er hjemme. Naboungene koser seg ofte i hagen min sammen med meg. Men det er klart at det kan bli litt mye innimellom når jeg egentlig har "ungefri".

Jeg har også erfart at plattingen min er en yndet lekeplass når jeg ikke er hjemme. Husker spesielt godt en gang jeg kom hjem til cirka to hundre sprengte vannballonger. Det var ikke spesielt morsomt...

Det er ikke sjelden det kan være opptil ti unger på en gang i alderen tre til ti. Det kan bli en del uoverenskomster når så mange ulike barn skal leke sammen på et relativt lite område. Og selv om de også er litt hos naboen eller på lekeplassen, er det stort sett meg som er fredsmegler. Det kommer jo litt an på mitt humør i utgangspunktet hvor hyggelig det er. Noen skal alltid bestemme, og andre er opptatt av å hele tiden sladre til meg om hva de andre sier.

Men som regel er det veldig koselig. Og hvis man er litt oppmerksom, kan man fort snappe opp et gullkorn eller ti i lekens gang.

Til tider kan leken bli i overkant heftig for de minste. Da kommer de rett som det er til meg for å slå av en rolig prat i stedet. Det var en slik "alenestund" jeg hadde i går kveld med min søte lille nabo, Kristoffer på fire.

"Elisabeth, ska æ vise dæ at æ kan fly?", spurte han ivrig. "Ja, det vil jeg gjerne se.", svarte jeg og satte meg godt opp i stolen. Han erobret stolt andre trinn i hagetrappa og stilte seg opp med den ene armen rett opp i lufta med knyttet neve.

"Åhoi, nå kommer Supermann!", ropte jeg entusiastisk, og et bredt glis kom til syne i det lille guttefjeset. Han tok sats og hoppet ut i lufta. Han landet nesten fjellstøtt, men trengte et par små skritt framover. Da fikk han nærkontakt med tyngdekraften, Murphys lov og helt sikkert en eller to av Newtons lover også på en gang. Den ene skolissa hadde nemlig løsna, og den trødde han på med den andre skoen, og han lå plutselig langflat på steinene.

Det så ganske dramatisk ut, men han fikk ingen fysiske skader. Men han må nok ha følt det som om han fikk et støvlespark midt i ansiktet da sannhetens grufulle brutalitet gikk opp for ham i all sin kraft. Han reiste seg, børstet seg litt og tuslet beskjemmet bortover hellene med bøyd nakke. Toppen av selvinnsikt kom til syne da han mumlet mens han gikk:

"Æ kunne visst ikke fly..."