Om fotballidioti og puppehysteri og hva som egentlig er viktig...

Siden pappa lærte meg fotballreglene med Ludo-brikker på ei papplate da jeg var fire år, har jeg vært uhelbredelig fotballidiot. Tippekampen på lørdag ettermiddag var like selvfølgelig som barne-TV. Jeg hadde mitt eget favorittlag i den engelske ligaen som de fleste av dagens unge ikke har hørt om en gang. Queens Park Rangers! De ble valgt ut på grunn av de helt vanvittig fine draktene; burgunderrøde med lyseblå armer. Sukk! Nå spiller de i blå og hvit-stripete langt nede i andredivisjon eller noe sånt. Jeg henger ikke med.

Start har alltid vært laget i mitt hjerte. Selv om interessen har variert i styrke, har jeg alltid fulgt med. Da jeg var i den rette alderen til å sverme litt for spillerne, var interessen på sitt høyeste. Men selv om jeg nå nesten er gammel nok til å være mor til enkelte av spillerne, syns jeg det er moro. Så da Start fikk real bank av Fredrikstad i dag, ble jeg skikkelig sur. Og selvfølgelig måtte jeg ha med meg fotballekstra, slik at ekspertene på TV2 virkelig kunne gni det inn hvor hjelpeløst dårlige Start var i dag. Snakk om å marinere seg i ulykka!

Jeg husker en gang like etter at jeg var blitt sammen med Terje. Vi skulle se landskamp i fotball sammen med hans kamerater. De få damene som i det hele tatt gadd å være med, satt på kjøkkenet og diskuterte mote og interiør og sånt. Men jeg satt i stua med guttene og fulgte ivrig med på kampen. Faktisk var det jeg som fulgte mest med av alle, hvilket en av Terjes kamerater litt flau måtte innrømme. (Det at jeg bare noen måneder i forkant hadde hatt en ørliten romanse med Myggen hadde nok litt med det å gjøre, men det sa jeg selvfølgelig ikke noe om...) Guttene ble litt misunnelige på Terje som hadde ei dame som var så interessert. Men etter hvert som kvelden skred og det var jeg som kunne svare på de fleste fotballspørsmålene som dukket opp, syntes de nok det ble for mye og var igrunnen glad for å være den som visste mest om fotball i sitt forhold. (Vet ikke helt hva det er med menn og det å vite best?)

Javel, i dag ble jeg i alle fall fryktelig sur. Jeg var gretten da jeg leste gjennom VG, og ble ganske opphisset da jeg så at det hadde vakt sterke reaksjoner at Heidi Sørensen hadde ammet sin baby på jobb. Ja, det var en stortingshøring, men allikevel! Trodde vi levde i 2007! Det er klart at scener som dette er ganske provoserende:

Personlig syns jeg det må oppleves mer provoserende med alle de puppene som strutter mot oss fra diverse blader i butikker og kiosker overalt for de som syns slike kroppsdeler kan være vanskelig å forholde seg til, men det er kanskje verre å se det live enn på papir?

I denne forbindelse kom jeg til å tenke på en episode som jeg opplevde med en klassekamerat fra lærerskolen. En søt, uskyldig gutt som tilhørte en meget streng pietistisk utgave av en pinsemenighet. Vi var veldig ulike, men samtidig veldig gode venner. Vi hadde praksis sammen, og jeg ammet Knut Even i spisefriminuttet. Vi hadde bare ett rom å være på, og jeg tok hensyn så godt jeg kunne, og pleide å sette meg med ryggen til ham. Men jeg mente å ha rett på å gi sønnen min mat, så fikk han heller gå ut hvis det ble for ille. Men så var det jenta vi var på gruppe med som hadde blitt forelsket i øvingslæreren og gikk i mer og mer utfordrende topper for hver dag som gikk. En dag bestemte hun seg for å skifte i et friminutt, og akkurat da hun drog toppen over hodet og stod i all sin struttende BH-prakt, kom denne gutten inn døra. Han ropte ut i fortvilelse: "Det er jo pupper overalt her, jo!", snudde seg og løp. Det er ikke så greit...

Apropos pupper, amming og Knut Even, må jeg fortelle om en annen litt artig historie. Jeg ammet ham til han var 18 måneder, så han husket det ganske lenge. Han hadde også en tendens til å bli hysterisk når ting gikk i stykker, så farfar hadde lært ham at det som oftest gikk an å kjøpe nytt. En morgen da han var i toårsalderen og kom inn i senga til meg, tok han en sveip over puppen min. Den var selvfølgelig helt tom for melk. Men han visste råd: "Mamma, puppane dine virkår ikke lengår, vi må kjøbe nye!"

Å mimre over disse gamle episodene har faktisk fått meg til å le. Jeg er ikke så veldig sur lenger. Så selv om jeg er fotball-IDIOT, så er jeg ikke helt idiot. Det er faktisk ting som er viktigere i livet enn fotball!