Om å være et JA-menneske

Jeg har IKKE ei gammel tante som heter Monica. Men jeg har ei spill levende ei som heter Åse. Vi var forrige helg i konfirmasjen hos min fetter Øyvind. Bildene har Birger, så det får bli senere... Men det jeg vil fram til er at tante Åse er et unikum av energi!

Vi kom mange hele veien fra Kristiansand. Da hadde tant Åse laget lapskaus! Det hun ikke helt hadde tatt med i betraktninga var at vi hadde buffet på Strømstad-ferja og var ganske mette ... Men så hadde hun vel middag en stund framigjennom :-)

Så holdt de en fabelaktig fest på Fredriksten Kro der fetter Øyvind ble behørig konfirmert.

Dagen derpå ble vi invitert på frokost. For de har vel ikke startet serveringen på campingen ennå? Du er fantastisk, tante!

Og i tillegg til dette har hun rigget til to poser med arvetøy til Knut Even (jeg labber rundt i en av dongribuksene) og har også klar en bunad til lille Sivert på halvanne. Hjelp!!!

Jeg har blitt beskyldt for å likne min tante. Tror egentlig det var av utseende. Men jeg er redd jeg er et sånt ja-menneske jeg også.

17. mai skal arrangeres av oss foreldre på 4.trinn. Og når ingen andre melder seg, så får jeg hysterisk anfall. Så jeg skal levere sjokoladekake, boller, kaffe, vaffelrøre, vannkoker samt være konferansier på selveste dagen fordi ingen andre vil. Hjelp, jeg gruer meg! Måtte Terje være så snill å gå på neste foreldremøte. . .

Et bittelite glimt fra ferien på Merdø, små og store barn på Kamelsteinen:

Det sies at denne steinen snur seg hver gang det bakes kanelboller på øya. Jeg tror det er noe med ungers tendens til å blande kamel og kanel og var ikke nok ja-menneske til å prøve :0)