Oppturer og nedturer

Den seneste tiden har egentlig vært full av episoder med klart bloggepotensiale. Men jeg har vært for opptatt til å utnytte det. Derfor tenkte jeg nå å ta en kjapp gjennomgang av det viktigste.

Jeg starter med søndag 5. oktober. Jeg satt på tribunen på SørArena, og ordene som fløy rundt i hodet mitt var disse:

Å salige stund uten like, Han lever, Han lever ennu!

Det var nemlig duket for Myggens come back i gult og svart!

Som jeg tidligere har nevnt, er jeg over middels interessert i fotball. Helt siden pappa lærte meg reglene med ludobrikker da jeg var fire, har jeg vært frelst for dette spillet. Og hele tiden har det vært Start som har ligget mitt hjerte nærmest. På tidlig nittitall var det moro å være Start-fan. Myggen og Strandli og de andre gutta driblet rundt med hvem som helst. Og de var gutter på min alder. Og for å være helt ærlig, var jeg over middels interessert i Myggen også... Og da jeg ble kjent med ham og fant ut at han var litt over middels interessert i meg også, var lykken tilnærmelsesvis fullkommen. Vi hadde noen festlige og relativt bekymringsløse måneder i 1994 som jeg ser tilbake på med mye glede og en del innvendig latter :0) Alt dette kom litt tilbake i forkant av den store kampen, og jeg har kost meg med gamle minner.

Mens jeg så på kampen med nostalgiens slør over øynene, var det nesten som dagens lyslugg, Leif Otto Paulsen, kunne forveksles med datidens Morten Pettersen, "søndagsskolegutten" fra Grimstad. I alle fall når han var helt på andre siden av banen. Morten var alltid med Erik, og var langt fra så uskyldig som han likte å fremstå. Men han var en humørspreder og optimist av de helt sjeldne. Og så hadde han ett ord som han brukte veldig ofte. Jeg husker spesielt en gang han stod bak meg i en kø. Jeg hadde nettopp fullført mitt aller første store strikkeprosjekt, OL-genser og lue. Lua hadde en stor dusk i mange farger. Morten skulle erte meg litt, og tok et grepa tak i dusken. Dermed stod han med hånda full av garn, og det var ikke en tråd igjen i dusken på lua. Skrekken lyste ut av øynene hans. Jeg bare lo og sa at jeg ikke kunne fordra den dusken allikevel. Da bredte gliset seg, og ordet kom: GLIMRENDE!

Leif Otto Paulsen kom nærmere, og liknet ikke Morten i det hele tatt. Myggen spilte helt på det jevne, ikke noe sånn utenomjordisk som før. Men da han sendte en pasning til min nye Start-helt Aram Khalili og sistnevnte heiv seg rundt og brasset ballen rett i krysset, forente fortid og nåtid seg i et magisk øyeblikk. Det var en heidundrande kamp, og Sart vant 5-1.

Jeg er frendeles interessert i Myggen, men bare som fotballspiller nå. Og jeg syns det er stas at Knut Even også kan få oppleve noen magiske Myggen-øyeblikk.

Torsdag 9. oktober skulle vi feire alle de sørlandske OL-medaljene på Torvet i Kristiansand. Blant annet skulle det serveres en kake som var like lang som spydkastet til Andreas, altså over nitti meter. Det ville vi selvfølgelig ha med oss. Det var mye gøy på scenen, og vi fikk se alle heltene. Det var stor stas! Helt til Anna og jeg stod i kakekø sammen med alle de voksne mennene i Kristiansand som ikke hadde spist på fjorten dager. De trøkket seg nærmere og nærmere slik at vi var omringet på alle kanter med ca. en centimeter klaring rundt nesa. Jeg er 163 centimeter høy, og syntes det var ekkelt. Så kan jeg jo bare prøve å sette meg inn i hvordan det var å være Anna på en drøy meter... Det ble så guffent at vi bare måtte gi opp, og gå på butikken og kjølpe noe godt i stedet. Men Anna vart nesten utøstelig. Helt klart tidenes nedtur for henne. Og det aller verste var nesten at Knut Even FIKK kake. Jeg kjenner at jeg skammer meg dypt på voksne folks vegne :0(

I ganske lang tid har vi også styrt i forhold til en bil vi har kjøpt. Det har vært drøssevis av brutte løfter og en haug med irritasjon. Og den største irritasjonen har vært over at jeg gidder å irritere meg, for det går jo bare utover meg og de rundt meg. Men nå er bilen vår!

I går fylte prinsessa mi syv år! Jeg fikk komme ned til pappaen og være med å vekke henne med frokost og pakker på senga. Det var kjempegøy! I dag er det selskap, og jeg håper virkelig det kommer til å stå til forventningene. Hun har nemlig planlagt og stadig revidert planene i omtrent et år. Her er jenta:

Lua hun har på seg er det jeg kaller ei fantasilue. Etter sterk (og veldig hyggelig) oppfordring fra min kjære tremenning og arbeidskollega kommer her et bilde av flere slike som jeg har jobbet med den siste tiden. Det er ikke alle som er ferdige. Og jeg trenger dusker til de fleste. Jeg er velsignet med en SNILL mann som hjelper meg med det :0)

Helt til slutt et bilde av meg selv. Jeg skal nemlig til et sted der det er kaldt i helga, og da må jo utstyret være i orden! Ha ei deilig helg!