Fremdeles grønn L-debatt lenger ned på siden, for de som leter etter det...

Ho, ho! Er det noen snille barn her?

Hvis ikke dette ser spennende ut, så vet ikke jeg! Selv om alt blir litt amputert når man bor litt her og litt der...

Anna har hatt besøk av en venninne fra barnehagen i dag, og jeg overhørte en litt søt fødselsseanse... De liker nemlig veldig godt å leke mor og baby. Babyen var så høflig at den spurte pent: "Passer det at jeg blir født nå?" Da svarte mor: "Nei, vent litt. Jeg må bare tisse."!!!

Tenk om mine barn hadde vært sånn! He, he... Det var det med julekvelden som kom som nissen på kjerringa, eller åssen det nå var... Det er jeg forresten redd for at den gjør i år igjen. Jeg har alltid så mange gode ideer til julegaver som tar tid å lage når tiden nesten ikke er der. Men det blir heldigvis jul i år igjen, så får jeg heller kjøpe de gavene jeg ikke rekker å lage.

Debatten om den grønne L'en ruller videre!

Hører at enkelte har problemer med å finne saken, men det er bare å rulle seg litt lenger ned på siden! Monica og jeg kjører full guffe nå! (Kanskje vi burde ha en eller annen grønn bokstav på ryggen?) Veldig hyggelig med tilbakemeldinger!

Ellers er "kalendervidunderet" endelig ferdig og henger på veggen! Til kvelden skal det også bli pakker på :-)

Akkurat nå venter jeg i spenning om det blir julepresang på forhånd til meg i slutten av november. Birger har nemlig planer om å be seg fri i morgen og komme til Kristiansand i kveld... Det hadde vært supert!

Til slutt vil jeg si gratulerer med dagen til Andreas og Emil! Dere er noen flotte gutter, begge to! Klem fra tante og "tante"...

Hjelpe meg!

Jeg forsvant visst helt! Håper jeg er tilbake nå!

Hurra for "slølråderetten", NSB og hjemmelagde julegaver!

Jeg har hatt en deilig helg sammen med kjæresten min i Stavanger og på Karmøy!

Jeg følte meg litt rampete, men samtidig var det godt (!) da jeg ba Birger bestille togbillett hjem for meg mandag morgen i stedet for søndags kveld. Det kunne jo hende at noen ringte! Og det gjorde de til gangs... Jeg kunne jobbet på to skoler på mandag. Men man kan da ikke hoppe hver gang de sier hopp? Noen ekstra avslappende timer sammen med min kjære er mer verdt enn som så!

Jeg hadde en fin togtur hjem. (I forlengelse av den grønne L-debatten, kan jeg jo innrømme at jeg er redd for å kjøre på glatta, og syns togbillett til 199 kroner hver vei er et godt alternativ!) Jeg fikk strikket nesten hele den siste votten som Andreas skal få til jul!

At det ikke er lov til å røyke på toget, velger jeg å overse. At røykesuget gjorde meg så ukonsentrert at jeg strikket nesten hele tommelen feil og måtte bruke de siste femti minuttene til å rette feilen, velger jeg å overse. At grunnen til at jeg har denne sjølråderetten er at jeg virkelig ikke har jobb, velger jeg å overse. At jeg MÅ lage hjemmelagde julegaver i år på grunn av økonomien, velger jeg å overse.

Jeg tar på meg de positive brillene og sier hurra for sjølråderetten, NSB og hjemmelagde julegaver!

Møtet med veivesenet ble foreløpig ikke noe av, så la argumentene flomme! Skjønner du ingenting nå, så se forrige sak!

Ellers ble jeg lovt et fjorten dagers farskapsvikariat som heller ikke ble noe av, men jeg har ikke råd til å være sur på sånt (i alle fall ikke utenpå...), så jeg har sagt ja til å jobbe på den skolen torsdag... Hva er vel ikke én dag i bytte med fjorten, eller?!!?

Grønn L for ferske sjåfører?

Jeg har en kjempesøt nabo som heter Monica. Hun er et nydelig vesen som er engasjert i mange saker. Nå er det ikke så lenge siden hun fikk sertifikatet for bil. Hun sytes det var litt rart å plutselig sitte der alene i bilen, helt overlatt til seg selv og uten den røde L'en som gjorde at de fleste andre sjåfører tok litt ekstra hensyn til henne.

Jeg husker selv den følelsen. Jeg var jo ganske voksen da jeg fikk lappen for snart seks år siden. Man blir jo litt mer pysete med årene, og vi damer har vel (heldigvis) en tendens til IKKE å tro vi er verdensmestere i alt... Monica er enda mer voksen enn meg, så jeg er med på den usikkerheten :-)

Så kom hun på en etter min oppfatning genial idé! Hva med en GRØNN L for ferske sjåfører? Da kan de andre trafikantene være litt ekstra oppmerksomme og vise hensyn til de som ikke har all verdens erfaring som sjåfører. Det må da være tryggere for oss alle?

Monica kontaktet veivesenet og fortalte om ideen sin. De syntes det var interessant, og inviterte til debatt om temaet tirsdag i neste uke. Monica har spurt meg om å være med, og det vil jeg gjerne. Derfor lurer jeg på om DU har noen innspill til saken. De trenger ikke bare å være positive selv om jeg syns det er en god idé... For eksempel må man jo ta stilling til om dette i så fall skal være et frivillig tilbud eller obligatorisk. Hvor lenge må man da ha denne L'en, osv.

Hiv deg på tastaturet og kjør debatt!

Å være en potet...

"Potet er en rotfrukt som opprinnelig kommer fra et lite område i Andesfjellene, men er så hardfør og matnyttig at den er blitt spredt vidt utover kloden og spiller nå en viktig rolle innen matlaging og andre bruksområder i store deler av verden." - Wikipedia

Første gang jeg var på jobbintevju på Holte skole (i mai), ble jeg spurt av inspektøren om hvor grensa går for min potetfaktor. En artig måte å spørre om hva jeg kan og ikke kan på, syns jeg! Jeg svarte at jeg ikke kan musikk, sløyd og engelsk, men kan klare meg greit i alt det andre. Kanskje det var FOR brautende, for jeg fikk ikke jobben... Dessuten har jeg vært både engelsk-, musikk- og sløydlærer denne høsten! Hjelp! Det var på barnetrinnet, men allikevel! (Holdt meg unna båndsaga!)

I min nåværende situasjon som "ambulerende vikar", føler jeg at jeg har fryktelig høy potetfaktor! Nå skulle jeg være to uker på første trinn, og var innstilt på det. Det krevde en del aklimatisering å komme på riktig nivå etter mye jobbing på mellomtrinnet. Men akkurat da jeg følte jeg var på riktig spor, ringte rektor en tidlig morgen og sa at jeg heller måtte være på femte trinn, for deres lærer var blitt syk. Da var det bare å kaste seg rundt og tenke tiåring i stedet for seksåring og lese seg litt opp før en skulle i ilden. Fredag skal jeg ha åttende trinn. Her går det både opp og ned!

Til tirsdag skal jeg jobbe med syvende trinn igjen, og da føler jeg meg på hjemmebane! Men det er på Vardåsen. Jeg gikk på den skolen selv, men den er bygd ut i alle ender. Sist jeg var der, gikk jeg meg vill fem ganger da jeg skulle prøve å finne en kopp kaffe... Men nå er jeg litt kjent med lokalene, og har bare førti elever å bli kjent med...

Potettilværelsen er ikke helt ny for meg. Min første lærerjobb var en typisk "sekkejobb"; jeg fikk alle de timene som var igjen... Jeg var i første, fjerde, femte, sjette, syvende, niende og tiende klasse. Hadde ca. 200 elever hver uke. Jeg slet litt med å lære navnene da! Fredagen husker jeg som en skikkelig prøvelse i omstilling. Jeg hadde ballspill med en gruppe elever fra niende i første time. Så hadde jeg ti minutter friminutt før jeg skulle tre timer i førsteklasse. Så var det nye ti minutter pause, og så gym med tiende. Da gjaldt det å holde tunga rett i munnen og vite hvem du snakket til og hvilket "språk" du brukte...

En god ting med å være potet, er at du stivner i alle fall ikke i et spor... Og heldigvis er jo jeg fryktelig god på omstilling og spontanitet, he he!

Når jeg tenker på poteter, så tenker jeg på noe traust og solid noe, kanskje til og med litt kjedelig noen ganger? Vet ikke helt hva som passer på meg. Er jeg traust? Solid? Kjedelig? Fant i alle fall et fint bilde av en romantisk potet, og det vil jeg si passer på meg! Og i dag sa rektor at jeg virkelig var en allmennlærer, så da så!

Min stakkars lille Kanela!

Før i tda var det sånn at det bare var ÉN Herre over liv og død. I våre dager tukler vi mennesker mer og mer med denne greia. Har vi egentlig peiling på hva vi driver med?

Så en gripende kommentar på TV2 for en stund siden om barn som levde opp på grunn av nye medisiner og behandlingsmuligheter, men foreldrene selv stilte spørsmål ved om livet deres var verdt å leve. Det var utrolig sterkt, og et alvorlig tankekors! Skal vi holde liv i et barn for en hver pris?

Det er en etisk og moralsk dyp debatt som jeg ikke orker å gå inn på nå.

Men i dag føler jeg at jeg har tuklet ganske godt med naturen. Prøvd å leke Gud? Jeg har nemlig tatt min skjønne lille katt til dyrlegen for sterilisering. Nå ligger hun halvveis i koma i sin reserveseng i stua. Hun har det ikke noe godt. Og jeg har frarøvet henne muligheten til noen gang å bli mamma. Det har JEG bestemt, fordi det passer MEG best! Nå føler jeg meg ganske ussel...

Etter to for tidlig fødte barn, var jeg en stund inne på å gjøre det samme med meg selv. Men en stemme dypt inni meg ropte nei. I den situasjonen jeg er i i dag, er jeg veldig glad for at det ikke ble noe av!

Men hvem er da jeg som skal bestemme at Kanela aldri skal få lov til å bli mamma? Er jeg en superegoist som bare tenker på hva som passer meg? Jeg er litt trist nå, spesielt fordi jeg ser at hun har det så vondt, men jeg gjorde det av beste mening!

Om å bo i ei "bygd" i byen

Første gang jeg skulle til Justvik og satt og dinglet på bussen, tenkte jeg: "Fyttikatta, dette er langt utpå landet!" Mon tro om ikke det kommer av at veien ut hit er fryktelig smal og svingete. For da vi målte med bilen, fant vi ut at det var ganske nøyaktig like langt til Terjes barndomshjem på Justvik som til mitt barndomshjem på Søm.

Da vår lille familie skulle etablere seg med nytt hus, så vi oss rundt både på Søm og Justvik. Og Justvik lå en tre-firehundretusen under i pris, så valget ble lett. Jeg var hjemme med Knut Even, som ikke var fylt året ennå, og var ganske "isolert". For jeg gikk jo egentlig på skole (lærerskolen), og leste hvert ledige øyeblikk. Jeg kjente i grunnen bare de aller nærmeste naboene den første tiden.

Tiden gikk, og mitt lille gull begynte i barnehagen her ute. Jeg hadde lyst og fikk lov til å sitte i samarbeidsutvalget i barnehagen. Når sant skal sies, så var det vel ikke akkurat noen kamp om den plassen... Men for meg betydde det en ganske godt utvidet bekjentskapskrets!

Etter hvert ble det skole, og jeg ble klassekontakt. (Er det noen som har problemer med å si nei, her?) Dermed var jeg på møte annenhver måned med engasjerte foreldre til elever på alle trinn på skolen. Jeg begynte også som vikar på skolen, og ble kjent med mange flotte barn. Plutselig kjente jeg "halve Justvik"!

Grunnen til at jeg skriver dette, er at vi var på Just-fest (Just er Justviks eget idrettslag) lørdag for snart to uker siden. Vi kom inn i et lokale med rundt 200 mennesker, og jeg var på fornavn med i alle fall 180 av dem... Jeg fikk en god og varm følelse inni meg. Det er så trygt og godt når vi kjenner hverandre og vet at vi bryr oss om hverandre! Under premieutdelingen var det ca. 20 pappaer og en mamma som kom fram som fotballtrenere. Den eneste lønna de fikk var en blomsterbukett og jobben med å rydde opp etterpå... At de gidder, tenker du kanskje. Men det er så mye mer!

Det å investere litt av sin tid for fellesskapet, gir deg ofte dobbel lønn tilbake! Å møte barn som kjenner deg fordi du har vært tilstede, er trygge på deg og gjerne vil gi deg en klem kan være balsam for sjelen i en travel hverdag.

Forrige uke var Grunnskolens uke på Justvik skole. Da skulle mammaer og pappaer inn og drive en "annerledes skole" for elevene i fire dager. Jeg var så "heldig" å få lov til å være "sjef" for dette opplegget, og møtte veldig mye velvilje hos foreldrene. Dessverre ble jeg syk, og fikk ikke med meg høydepunktet; fest på torsdagskvelden i skolegården og rundt på skolen. Men jeg fikk deltatt noe på dagtid og sett gleden hos barna som kunne gå rundt å gjøre gøye ting sammen med de voksne. Det er helt klart at unger setter pris på at mamma og pappa bryr seg om hva de holder på med! På bildet ser dere en pappa som lærer bort salsa! Kjempegøy!!!!

Vi jobber og holder på med vårt, så det er ikke alle som kan være til stede på skolen på dagtid. Men alle har muligheten til å sette av noen ettermiddags- eller kveldstimer en gang i blant for å hjelpe til på en dugnad. Det betyr så uendelig mye! Både for fellesskapet og for deg selv (hvis du vil ha en tilknytning i nærmiljøet, selvsagt).

For meg som vikar har det vært veldig nyttig å være kjent i lokalmiljøet. Da jeg plutselig skulle inn og jobbe to uker på første trinn, var det godt å kunne møte hver enkelt med navn så fort som mulig. Av 31 elever, "kjente" jeg 23 fra før. Som nabo, gjennom barnehagen, idrettslaget eller jeg hadde hatt eldre søsken på skolen. Dermed var det bare åtte navn å lære, og det gikk fort! Og det går ikke an å være en god lærer på 1. trinn uten å kunne navnene!

Det er GODT å bo i ei bygd i byen! Vi har nydelig natur rett utenfor døra. Vi har butikk, kirke, post, barnehage, skole, bydelshus, fotballbane, ballbinge... nesten alt vi kan ønske oss (bare ikke sykkelsti...). Vi har godt samhold og en haug med voksne og barn som er villig til å jobbe sammen for at Justvik skal være en fin plass å bo på! Her vil i alle fall jeg fortsette å bo!

Moralen er: Vil du ha det godt der du bor, så vær villig til å ofre LITT av din tid for fellesskapet, så får du så uendelig mye igjen!

Hipp hurra for far!

I dag er det årets farsdag! Ifølge min far, er den viktig å bevare, for resten av året er fylt opp av morsdager... Nu vel, han om det!

Mange mener fars- og morsdager er noe stort tull. Et stunt fra handelsstanden for å øke et allerede stort kjøpepress. I mange tilfeller er vel det sant. Jeg husker et skrekkens eksempel fra da jeg var i trettenårsalderen. Jeg drev med rytmisk sportsgymnastikk og hadde vært på trening sammen med mine turnvenninner på selveste morsdagen. Vi måtte trene selv om det var søndag, for vi skulle snart starte konkurransesesongen. Jeg tok bussen hjem sammen med to av mine treningskammerater som også var mine klassevenniner. Hege kom fra en LITT mer velstående familie enn oss andre, og hun lurte veldig på hva våre mødre hadde fått til morsdagen. Min mor hadde fått en pose Twist, og Pernilles mor hadde fått en blomst. Hege rynket på nesa og proklamerte stolt at hennes mor hadde fått en bil! (?!?) Personlig syns jeg det er å dra det litt langt! Det er viktig å vise at man setter pris på mor, men allikevel!

For oss som er litt mer nøkterne, syns jeg mors- og farsdag er flott! Jeg husker med glede lykken i å få servere mamma eller pappa frokost på senga sammen med en gave (som den andre voksne hadde fikset...)! Jeg vet at mamma "hatet" disse frokostseansene. For det første er hun ikke så veldig glad i frokost, for det andre var ikke knekkebrødsmuler i senga favoritten... Det er klart at knekkebrød var litt lettere å ordne til enn brødskiver for små barnehender. Og pappa forteller stadig vekk om sine opplevelser av farsdag: Han fikk lov til å HOLDE konfekteska mens min søster og jeg forsynte oss grovt av innholdet. Sjokolade til frokost var jo ikke hverdagskost i vårt "tannlegehjem", så det er klart at man måtte benytte anledningen! Men jeg er hellig overbevist om at han fikk lov til å smake LITT hvert eneste år...

Det flotteste var at både mamma og pappa fant seg i dette med gode miner til slett spill år etter år. Antakelig fordi de så den glede vi fant i å vise dem hvor glad vi var i dem på vår ubehjelpelige, barnslige måte.

I år har vi pekt nese til hele handelsstanden og gitt bort hjemmelagde gaver. Ungene har pyntet hvite stearinlys med drypp av stearin fra lysestumper i mange farger. De ble virkelig flotte! Min pappa fikk hjemmestrikkede tøfler. Vet ikke hvor fine han syns de var, men de er ca. størrelse 47, så det ligger mye arbeid bak. Og det er kjærlighet i hver maske.

Det bringer meg vel tilbake til grunntanken min; la oss blåse i handelsstanden, være litt nøkterne og beholde både mors- og farsdagen for UNGENES skyld!

Biler, telefoner og politi til besvær...

Jeg har siden lørdag ruget på en sak som skulle omhandle det gode livet i den lille "bygda" mi, men dagen i dag har vært så full av tumulter at det har overskygget alt...

Det begynte i går med at jeg måtte levere bilen min til Service og EU-kontroll. Det er veldig greit med bil, men hjelpe meg som det koster! Vet ennå ikke prisen på denne servicen, men ifølge Birger er det en av de dyreste, så jeg gleder meg ikke. Men jeg trenger bil! Det har jeg skjønt. Jeg kjøpte min i slutten av mars, og siden da har jeg kjørt 11000 kilometer! Tenk at jeg helt fram til jula 2000 ikke hadde lappen og klarte meg helt fint uten...

I alle fall skulle bilen min leveres på verksted i Sørlandsparken. Hvordan skulle jeg fikse det? Jeg har en super lillesøster som inviterte meg på strikkeklubb i Høvåg, og så tilbød seg å kjøre med meg til Sørlandsparken og så kjøre meg hjem sent på kvelden. Er det ikke nydelig? Vi gjorde det.

I dag har jeg vært på skolen og jobbet som mamma i forbindelse med Grunnskolens uke (som jeg nok kommer tilbake til en annen dag). Jeg er gruppesjef og skal alltid være tilgjengelig på telefon, og så var jeg jo spent på å høre fra bilverkstedet, så jeg har hatt telefonen ved min side i hele dag. Men ingen har ringt. Ikke en gang en melding har jeg fått. Klokka to fant jeg ut at telefonen ikke virket. Jeg har nemlig bestilt nytt abonnement, og akkurat natt til i dag fant de ut at det var lurt å gjøre det byttet... Jeg ringte verkstedet flere ganger fra skolen, men fikk bare svareren, og måtte fortelle at telefonen min var i ustand, og at jeg ringer igjen i morgen. Orket ikke tanken på å ta to busser ut til en bil som ikke er ferdig, så jeg venter.

Formen min er ikke helt på topp i dag. Har feber. Så jeg orket ikke å gå ned på butikken. Jeg har heldigvis en kjempesnill nabo som heter Monica, så jeg spurte henne om å få låne bilen. Det kunne jeg selvfølgelig. Jeg vet at de har sluttet å føre den hårfargen som jeg bruker for å skjule alle de grå hårene jeg har fått, og tenkte at jeg kunne kjøre til Fagerholt for å se om de kanskje hadde den der. Så kunne jeg kanskje piffe opp litt i den kjipe følelsen jeg har i dag. På vei dit så jeg fem politimenn stoppe alt som fantes av biler på vei tilbake igjen, og jeg fikk hetta! Jeg hadde ikke giddet å ta med meg sertifikatet. Skulle jo bare en tur på butikken... Og med Monicas noe gamle bil (unnskyld, Monica!), var jeg sikker på å bli stoppet. Hva skulle jeg gjøre?

Jeg spurte kassadama om hun visste hva boten var for å kjøre uten sertifikat. Det visste hun ikke, men det var lite å gjøre på butikken akkurat da, og hun syntes sikkert dette var en spennende sak. Hun kalte opp en annen, og hun visste det. Prikk i førerkortet og 1300 kroner! HJELP! Jeg syns nok kanskje du skal vente her litt, da, sa damen...

Men Monica ventet meg jo hjem om fem minutter, og telefonen min virket ikke... Jeg måtte krype til korset og fortelle historien, så fikk jeg låne deres telefon. Monica lo litt, og det endte opp med at jeg tok hele veien ut på E 18 og rundt Ryen og Ålefjær. En lang tur, men veldig mye billigere! Og at bare fordi jeg ikke gadd å finne lommeboka...

Da jeg kom hjem og kikket i postkassa, lå det nye sim-kortet der, og telefonen min er i full gang igjen. Jippi!

Hva er moralen? Jeg skal prøve å være litt mindre slapp. Og kanskje klare meg litt bedre uten disse tingene som jeg for ti år siden tenkte var alldeles unødvendige! I morgen når jeg (forhåpentligvis) skal hente bilen, så skal jeg i alle fall ha med sertifikatet!

Vet ikke helt hvorfor det kom to ganger. Les det første, og så hopp til neste sak!

"Kjekkasspråk" og forflating av norsk talemål

"Fy faen, det var så jævla deilig å vinne den forbanna kampen!"

Dette er et oppdiktet utsagn, men det er ganske typisk for hva enkelte av våre idrettsstjerner kan finne på å si på norsk TV. Det jeg lurer på er om de tror at disse ordene er med på å bygge opp under budskapet? For meg er de bare med på å undergrave det...

I mitt virke som lærer gikk det sjelden en skoletime uten at minst ett banneord flagret rundt i klasserommet. Enten ble det ytret mot meg, mot sidekammeraten eller bare ut i lufta i ren frustrasjon. Eller kanskje i mangel på andre ord å bruke?

Rent personlig tar jeg meg ikke nær av sånne ord. Da hadde jeg vært død og begravet for lengst. Jeg syns bare det er fryktelig irriterende å høre på! For det første fordi jeg vet at mange blir støtt og såret bare av å høre ordene bli sagt, og for det andre fordi det fins så mange andre gode norske adjektiv på markedet!

I fjor var jeg på leirskole med mine elever. På Bringsvær var det en helt fantastisk kokk! Og etter lange dager i friluft, smakte maten alltid fortreffelig. En dag hadde vi spaghetti med Daves egen hjemmelagede tomatsaus. Nydelig! Gutten ved siden av meg utbryter da etter fjerde porsjon:

"Dette er faen meg dritdigg!"

Javel, tenker jeg. Hva betyr egentlig det? Er det godt med drit? Ikke så vidt meg bekjent...

En annen ting er at alt skal være dødskult. Hva i all verden er stilig med døden? Det betyr at du mister noen du er glad i, eller at du forsvinner selv. Ikke særlig kuult, spør du meg!

Jeg må jo ærlig innrømme at jeg var inne i en "døds..."-periode selv som tenåring. Etter hvert fikk venninna mi og jeg sansen for griser, og da var alt "grisegøy", "grisedyrt", "grisefint" og så videre... (For en måneds tid siden ble jeg til og med sitert i avisen med at å sykle fra Justvik til byen var GRISEfarlig, så det så! Men der syns jeg det var på sin plass...)

Ikke særlig fantasifult, men jeg vil ikke tro at det var ord som såret så mange.

Skal vi ta våre kjendiser på et norskkurs? En liten jakt på det gøyeste ordet som fins på norsk? For vi har mange!

"Kjekkasspråk" og forflating av norsk talemål

"Fy faen, det var så jævla deilig å vinne den forbanna kampen!"

Dette er et oppdiktet utsagn, men det er ganske typisk for hva enkelte av våre idrettsstjerner kan finne på å si på norsk TV. Det jeg lurer på er om de tror at disse ordene er med på å bygge opp under budskapet? For meg er de bare med på å undergrave det...

I mitt virke som lærer gikk det sjelden en skoletime uten at minst ett banneord flagret rundt i klasserommet. Enten ble det ytret mot meg, mot sidekammeraten eller bare ut i lufta i ren frustrasjon. Eller kanskje i mangel på andre ord å bruke?

Rent personlig tar jeg meg ikke nær av sånne ord. Da hadde jeg vært død og begravet for lengst. Jeg syns bare det er fryktelig irriterende å høre på! For det første fordi jeg vet at mange blir støtt og såret bare av å høre ordene bli sagt, og for det andre fordi det fins så mange andre gode norske adjektiv på markedet!

I fjor var jeg på leirskole med mine elever. På Bringsvær var det en helt fantastisk kokk! Og etter lange dager i friluft, smakte maten alltid fortreffelig. En dag hadde vi spaghetti med Daves egen hjemmelagede tomatsaus. Nydelig! Gutten ved siden av meg utbryter da etter fjerde porsjon:

"Dette er faen meg dritdigg!"

Javel, tenker jeg. Hva betyr egentlig det? Er det godt med drit? Ikke så vidt meg bekjent...

En annen ting er at alt skal være dødskult. Hva i all verden er stilig med døden? Det betyr at du mister noen du er glad i, eller at du forsvinner selv. Ikke særlig kuult, spør du meg!

Jeg må jo ærlig innrømme at jeg var inne i en "døds..."-periode selv som tenåring. Etter hvert fikk venninna mi og jeg sansen for griser, og da var alt "grisegøy", "grisedyrt", "grisefint" og så videre... (For en måneds tid siden ble jeg til og med sitert i avisen med at å sykle fra Justvik til byen var GRISEfarlig, så det så! Men der syns jeg det var på sin plass...)

Ikke særlig fantasifult, men jeg vil ikke tro at det var ord som såret så mange.

Skal vi ta våre kjendiser på et norskkurs? En liten jakt på det gøyeste ordet som fins på norsk? For vi har mange!