Om å leve i fred med meg selv

Den menneskelige hjerne er en merkelig innretning. I det store og hele må vi være lykkelige for at vi har den - alternativet hadde vært ganske kjedelig. Men min er i alle fall sånn laget at jeg innimellom kunne ønske å sette den på pause. En dame jeg kjenner sa at jeg måtte være den verste "kverner" hun hadde møtt. Det kan stemme, og det betyr at alle slags tanker kverner rundt i min stakkars lille hjerne døgnet rundt.

Før i tiden var det sånn at jeg ikke orket å være alene med meg selv i redsel for alle disse tankene. Jeg var utpreget sosial, og sikkert et mareritt å få på besøk, for jeg ville aldri hjem igjen. Hvis jeg MÅTTE være alene, druknet jeg ofte tankene i musikk eller TV eller noe.

Da jeg flyttet for meg selv og var mye helt alene, måtte jeg få en annen tilnærming til hodet mitt. Jeg begynte å gå tankene mine i møte og tok kontroll over dem. Nå tilbringer jeg temmelig mye tid hver eneste dag med å surfe rundt i hodet mitt, kaste ut dumme ting som jeg ikke vil ha der og forsterke de fine tingene. Noen slike dumme tanker vil ikke forsvinne sånn helt uten videre. Da må jeg gå i dybden og finne ut hva det dreier seg om og aktivt gå inn for endring. Det er en spennende idrett!

Jeg er blitt mer avhengig av disse tankestundene enn jeg trodde. Nå har vi vært på besøk eller hatt besøk fjorten dager i strekk, og jeg ble helt mentalt på underskudd. I dag rømte vi heimen og skulle ha en deilig dag på stranden. Jeg sa til Birger at jeg håpte vi ikke traff noen kjente. De første vi dumpet på da vi kom ut av bilen var svoger Hans og nevø Simon. Dermed måtte vi hilse på Søs, Andreas, Erlend og en vennefamilie fra Oslo. Mens vi stod der, hørte vi et hei like bortenfor. Der satt fetter Peer og hans Bente... Men vi snakket oss ferdig og fant oss en plass "for oss selv".

Det er utrolig mye mentalhygiene som kan foregå på en folksom strand! Midt i folkehavet satt jeg og tømte hodet for all oppspart dritt og kjente på hvor godt det er å leve. Hvor deilig det er å bo i et land med et klima som gjør at slike sommerdager som i dag blir satt sånn pris på. Hvor godt det er å sitte og kjenne sola varme og vite at jeg kan nyte livet her og nå uten å ofre en kalori på morgendagen og bekymringer for hva som muligens så fremt i fall kanskje kan komme tilå gå galt. Det er så utrolig deilig å kunne trives og ha det godt med seg selv, for da er det så veldig mye lettere å kunne dele glede og optimisme med andre :0)

Det å sette pris på alt det jeg har og kjenne at jeg er fornøyd i stedet for stadig å hige etter nye ting jeg ikke kan oppnå, gir meg glede og fred i sinnet. Det er å leve i fred med meg selv!

Godt begynt er halvt fullendt - eller intet er nytt under solen

Jeg hadde planlagt å skrive et lite innlegg om min evne til å starte friskt og så lande ganske hardt før jeg er ferdig, men jeg ser at det var noe av det siste jeg skrev om før dette prosjektet gikk litt i dass... Det sier vel litt om at i mitt arbeid med å endre på mine karakterfeil er det en som har blitt temmelig ubehandlet. Men da har jeg i alle fall noe å arbeide videre med :0)

Jeg regner med at det som var av lesere på denne siden har gitt opp for lengst, men jeg skal prøve å ta meg på tak og få til litt her framigjennom. Akkurat nå er det dette med de uavsluttede prosjektene som ligger meg nærmest på hjertet. En liten titt i håndarbeidskurven min forteller om ti ruter til et sjal. En påbegynt kjole og tilhørende jakke. Tre halve sokker. En jakke som mangler knapper. En jakke til som mangler knapper og hemper. Et babyteppe. Et dukketeppe. Noe som skal bli presang til mamma som jeg derfor ikke vil si hva er. Materialer til en bunad. Og enda litt til...

I dag skulle jeg rydde i klesskapet, for sommerferien har bestått av en del shopping, og for å få plass til nytt, må noe gammelt vike plassen. Jeg har ryddet tre hyller. Det betyr at jeg har to igjen. Men jeg har faktisk ryddet inn igjen, så noe har jeg kanskje lært allikevel.

Det aller morsomste jeg har opplevd med hensyn til dette å ikke bli ferdig, er at etter en personlighetstest på jobben der vi skulle deles i grupper etter vår personlighet, ble jeg fullføreren fordi jeg var nærmest! Hjelp!!! Enten har jeg hatt feber da jeg svarte på spørsmålene, eller så var den testen helt på trynet! Jeg tør ikke en gang tenke på hvordan mine kolleger er hvis testen er i nærheten ev sannheten :0)