Oppturer og nedturer

Den seneste tiden har egentlig vært full av episoder med klart bloggepotensiale. Men jeg har vært for opptatt til å utnytte det. Derfor tenkte jeg nå å ta en kjapp gjennomgang av det viktigste.

Jeg starter med søndag 5. oktober. Jeg satt på tribunen på SørArena, og ordene som fløy rundt i hodet mitt var disse:

Å salige stund uten like, Han lever, Han lever ennu!

Det var nemlig duket for Myggens come back i gult og svart!

Som jeg tidligere har nevnt, er jeg over middels interessert i fotball. Helt siden pappa lærte meg reglene med ludobrikker da jeg var fire, har jeg vært frelst for dette spillet. Og hele tiden har det vært Start som har ligget mitt hjerte nærmest. På tidlig nittitall var det moro å være Start-fan. Myggen og Strandli og de andre gutta driblet rundt med hvem som helst. Og de var gutter på min alder. Og for å være helt ærlig, var jeg over middels interessert i Myggen også... Og da jeg ble kjent med ham og fant ut at han var litt over middels interessert i meg også, var lykken tilnærmelsesvis fullkommen. Vi hadde noen festlige og relativt bekymringsløse måneder i 1994 som jeg ser tilbake på med mye glede og en del innvendig latter :0) Alt dette kom litt tilbake i forkant av den store kampen, og jeg har kost meg med gamle minner.

Mens jeg så på kampen med nostalgiens slør over øynene, var det nesten som dagens lyslugg, Leif Otto Paulsen, kunne forveksles med datidens Morten Pettersen, "søndagsskolegutten" fra Grimstad. I alle fall når han var helt på andre siden av banen. Morten var alltid med Erik, og var langt fra så uskyldig som han likte å fremstå. Men han var en humørspreder og optimist av de helt sjeldne. Og så hadde han ett ord som han brukte veldig ofte. Jeg husker spesielt en gang han stod bak meg i en kø. Jeg hadde nettopp fullført mitt aller første store strikkeprosjekt, OL-genser og lue. Lua hadde en stor dusk i mange farger. Morten skulle erte meg litt, og tok et grepa tak i dusken. Dermed stod han med hånda full av garn, og det var ikke en tråd igjen i dusken på lua. Skrekken lyste ut av øynene hans. Jeg bare lo og sa at jeg ikke kunne fordra den dusken allikevel. Da bredte gliset seg, og ordet kom: GLIMRENDE!

Leif Otto Paulsen kom nærmere, og liknet ikke Morten i det hele tatt. Myggen spilte helt på det jevne, ikke noe sånn utenomjordisk som før. Men da han sendte en pasning til min nye Start-helt Aram Khalili og sistnevnte heiv seg rundt og brasset ballen rett i krysset, forente fortid og nåtid seg i et magisk øyeblikk. Det var en heidundrande kamp, og Sart vant 5-1.

Jeg er frendeles interessert i Myggen, men bare som fotballspiller nå. Og jeg syns det er stas at Knut Even også kan få oppleve noen magiske Myggen-øyeblikk.

Torsdag 9. oktober skulle vi feire alle de sørlandske OL-medaljene på Torvet i Kristiansand. Blant annet skulle det serveres en kake som var like lang som spydkastet til Andreas, altså over nitti meter. Det ville vi selvfølgelig ha med oss. Det var mye gøy på scenen, og vi fikk se alle heltene. Det var stor stas! Helt til Anna og jeg stod i kakekø sammen med alle de voksne mennene i Kristiansand som ikke hadde spist på fjorten dager. De trøkket seg nærmere og nærmere slik at vi var omringet på alle kanter med ca. en centimeter klaring rundt nesa. Jeg er 163 centimeter høy, og syntes det var ekkelt. Så kan jeg jo bare prøve å sette meg inn i hvordan det var å være Anna på en drøy meter... Det ble så guffent at vi bare måtte gi opp, og gå på butikken og kjølpe noe godt i stedet. Men Anna vart nesten utøstelig. Helt klart tidenes nedtur for henne. Og det aller verste var nesten at Knut Even FIKK kake. Jeg kjenner at jeg skammer meg dypt på voksne folks vegne :0(

I ganske lang tid har vi også styrt i forhold til en bil vi har kjøpt. Det har vært drøssevis av brutte løfter og en haug med irritasjon. Og den største irritasjonen har vært over at jeg gidder å irritere meg, for det går jo bare utover meg og de rundt meg. Men nå er bilen vår!

I går fylte prinsessa mi syv år! Jeg fikk komme ned til pappaen og være med å vekke henne med frokost og pakker på senga. Det var kjempegøy! I dag er det selskap, og jeg håper virkelig det kommer til å stå til forventningene. Hun har nemlig planlagt og stadig revidert planene i omtrent et år. Her er jenta:

Lua hun har på seg er det jeg kaller ei fantasilue. Etter sterk (og veldig hyggelig) oppfordring fra min kjære tremenning og arbeidskollega kommer her et bilde av flere slike som jeg har jobbet med den siste tiden. Det er ikke alle som er ferdige. Og jeg trenger dusker til de fleste. Jeg er velsignet med en SNILL mann som hjelper meg med det :0)

Helt til slutt et bilde av meg selv. Jeg skal nemlig til et sted der det er kaldt i helga, og da må jo utstyret være i orden! Ha ei deilig helg!

Travle tider!

Nå er det lenge siden sist jeg har skrevet her. De som har lest litt her før, kan nok være fristet til å tenke at det handler om dovenskap. Men sannheten er snarere det omvendte; jeg har vært så produktiv den siste tiden at det nesten er skummelt :0)

Det har seg nemlig slik at ei venninne lurte meg til å melde meg på amatørenes årlige kunstutstilling på Festningen. Jeg syns det var fyktelig skummelt, for jeg har litt vanskelig for å se på meg selv som kunstner. Men da jeg ankom med alle tingene mine, fikk jeg så mange positive kommentarer at jeg følte at jeg kanskje hadde noe der å gjøre allikevel.

Her er noe av det jeg hadde med:

Men så var det sånn at det skulle være salgsmesse den ene helga. Da kunne vi sitte å selge andre produkter enn det vi hadde på selve utstillingen. Dermed måtte jeg jo produsere en hel del slik at jeg hadde noe å selge. Strikkepinner og heklenåler gikk nesten varme i heimen. Og jeg klarte å strikke på meg betennelse i en finger... Hjelp!!! Og det at vi har fått en ny kattunge som elsker å bite i nøstene mine, gjorde ikke jobben lettere. Jeg skal komme tilbake til denne katten ved en senere anledning, for den er på hytta nå, og jeg har ikke hatt tid til å ta bilde av den ennå...

Det ble noen varer som ble ferdig, og her sitter jeg foran salgsboden min:

Det ble ikke det helt store salget, men jeg fikk delt ut en del visittkort, så kanskje oppdragene strømmer på etter hvert :0) Men på søndag ble Lillian og jeg headhuntet til Designernes julemesse første helga i desember. Jeg ble helt stressa. Hør på navnet: Designernes julemesse. Det var jo kjempegøy, men akk såp nifst! Hva skal jeg ha med der? Nå må jeg hive meg rundt igjen... Må kanskje benytte anledningen nå som Lillepus er på hytta og jeg får ha nøstene mine i fred. Skal også på julemesse på Justvik med et litt annet vareutvalg, så det er travle tider!

Kanela er forresten LITT misfornøyd med det nye familiemedlemmet. Søskensjalusien blomstrer, og hun ligger mest for seg selv nede i kjelleren. Men det går seg vel til.

Kaffe og telefoner, fornuft og følelser

Mot slutten av min periode som syk sofasliter utrettet jeg et stunt som jeg mest av alt er flau over. Men jeg elsker å le av meg selv, derfor utbasunerer jeg det nå til alle som gidder å lese dette: Jeg putta telefonen min oppi kaffekoppen!!! Om det var feber, utmattelse, glatte hender eller rett og slett uflaks som gjorde utslaget, vet jeg ikke. Og det spiller for så vidt ingen rolle. Resultatet er det samme: Død telefon. Følte meg litt som hun på reklamen som jeg har ledd mye av, hun som heller kaffe på venninnens telefon. Men jeg gjorde det IKKE med vilje. Lover! Men jeg fant i alle fall ut at Arkimedes hadde rett; når man senker et legeme ned i en væske, vil væsken stige. Den steg såpass at det var kaffe over hele bordet og en del av stuegolvet. Men det var i grunnen det minste problemet.

Jeg demonterte telefonen så godt det lot seg gjøre for å se om jeg kunne få liv i den igjen. Og etter en tørkeperiode, kom den seg faktisk forbausende godt! Men så hadde den stadige tilbakefall og virket bare sånn litt innimellom. Det er vanskelig å forholde seg til, så jeg måtte kjøpe ny.

Så var det valgets kval. Det er så utrolig mange stilige telefoner på markedet med alle slags finesser. Jeg trenger en telefon jeg kan ringe og sende meldinger med. Og så må jeg ha vekkerklokke og kalender. Kamera er jo blitt standard nå, tror jeg. Og tenk, jeg klarte å la fornuften seire! Jeg kjøpte en (relativt) rimelig variant. Den trauste kommunearbeideren, liksom. Ikke noe spesiell på noen som helst måte, men den tilfredsstilte mine krav. Man leier jo ikke Kjell Nupen til å male huset, hvis du skjønner hva jeg mener...

Og den har plass til 1000 kontakter! Og der kommer en kjedelig ting. Jeg var veldig glad for at SIM-kortet fremdeles er i full vigør. Men sist gang jeg skulle skifte SIM-kort, la jeg alle kontaktene mine over på telefonen. Det betyr at jeg ikke har et eneste nummer på kortet. Jeg fikk skrevet av alle på A og noen få på B før telefonen konka helt ut.

Så kjære deg som leser dette, hvis du føler at du burde ha en plass i min telefonliste og har et navn som begynner på en bokstav som kommer etter A i alfabetet, vær så snill å sende meg en tekstmelding med ditt navn (og gjerne noen hyggelige ord i tillegg) så jeg kan utnytte LITT av kapasiteten på min nye "jeg er glad i deg som du er"-telefon :0)

Virus

Datamaskinen vår var full av virus! Kanskje noen ormer og trojanske hester også for alt jeg vet. Skjønner meg ikke så mye på de greiene der, merket bare at det var uhyggelig vanskelig å få utrettet noe på maskinen. Birger kan alt dette, så det var en smal sak for ham å fikse og gjøre maskinen så god som ny.


Her er et bilde av et influensavirus. Det er nok ikke det som har infisert meg, men hva det nå enn er, så er jeg ELENDIG. Skulle ønske noen kunne formatere og reinstallere meg... Men det fungerer ikke sånn. Jeg må nok bare være tålmodig. Krype tilbake under teppet og slappe av. Pusse nesa, ta en tablett og strikke ei maske i ny og ne når jeg orker. Og slumre litt mens lydboka surrer på stereoen. Livet er nå ikke så aller verst allikevel, da :0)

Selvgjort er velgjort :0)

I min tilværelse som deltidsarbeider, har jeg endt opp med en fridag i uka. Anna ble lykkelig da det viste seg at det ble samme dag som hennes klasse har turdag. Så i dag var mamma heldig og fikk være med på blåbærtur i deilig sol.

Her er ei glad turjente!

Det ble noen blåbær i mammas boks. Jentenes bær forsvant ganske fort ned i magen :0)



Anna hadde med seg ei klassevenninne hjem etter skolen, og de var meget ivrige i tjenesten da de renset blåbær og laget syltetøy mens mamma stekte pannekaker.

Og det smakte helt supert! Mye bedre enn godteri, ifølge jentene. Og det tror jeg på. Det var nemlig ikke plass til sjokoladepudding i magen da de hadde spist ferdig...

En aldri så liten påminnelse til både voksne og barn om at det fins mer mat enn den man kan kjøpe i boks, glass eller pose på Rimi...

Om læreryrket og ferier og sånt...

I dag er det første skoledag. En spennende dag for både store og små. En ny hverdag på et nytt trinn (eller kanskje til og med ny skole) etter en laaaang sommerferie.

Mye har vært sagt om lærernes lange (og mange) ferier. Jeg har møtt mye misunnelse og også kraftig sutring fra ellers relativt oppegående mennesker. Ifølge regelverk og fagforening og sånn, har ikke vi lærere mer ferie enn andre folk. Vi har avspasering. Hvis jeg nevner det, får jeg også en del reaksjoner. At lærere som har arbeidstid fra halv ni til to fem dager i uken skal kunne opparbeide seg så mye avspasering, er totalt ubegripelig for mange. Som mattelærer ser jeg at dette er et merkelig regnestykke. Abstrakt algebra, kanskje? Men det er ikke fullt så enkelt.

Da jeg jobbet 100 % og hadde kontaktlæreransvar, hadde jeg undervisnig 25 timer i uken. Elevene er på skolen 27 timer i uken. Det betyr at jeg hadde to timer i løpet av uken der jeg kunne drive såkalt forefallende arbeid. For å kunne gjennomføre relativt interessante timer, er det nødvendig med en del forberedelse. Jeg er i alle fall ikke skapt sånn at jeg kan huske hele pensum i historie, geografi, religion, norsk og matte på en gang. Det må tas litt stykkevis og delt. Jeg må lese meg opp på hvert tema etter hvert som det kommer. Og ofte kan det være en fordel at læreren kan fortelle litt mer enn akkurat det som står i boka. Dette er virkeligheten for en allmennlærer på barneskolen. Man har gjerne sin klasse hele tiden, og underviser selv i de fleste fag.

For at elevene skal ha en inspirerende og god skolehverdag, må derfor læreren bruke tiden før og etter selve skoledagen til forberedelse av de enkelte undervisningstimene. Det betyr at de fleste lærere arbeider mye mer enn fra halv ni til to... Det er også på de fleste skoler lagt opp til en del møtevirksomhet frem til tre. Det vil si at jeg i realiteten ikke kan start "mitt eget" arbeid før tre. Derfor bruker lærere mange ettermiddagstimer til skolerelatert arbeid.

Også er det etterarbeid som gjennomgang av arbeidsbøker, retting av prøver osv. Det er viktig for den enkelte elev å føle seg sett av læreren. Ved å sette en liten kommentar i arbeidsbøkene, ser elevene at deres arbeid betyr noe også for læreren. Og læreren har jo ansvar for å passe på at hver enkelt får med seg det de skal i løpet av skoleåret.

Å være kontaktlærer betyr å ha ansvar for samarbeidet med foresatte. Det er jo varierende hvor arbeidskrevende dette er, men jeg har hatt elever der jeg har pratet med foreldre på telefonen opptil en time hver eneste dag. Uansett må man i alle fall gjennomføre foreldremøter og konferansetimer minst to ganger hvert år. Alle har krav på en halv time hver gang, og det må selvfølgelig foregå på kveldstid siden de fleste foreldre er på jobb på dagtid.

Jeg bor der jeg jobber. Det syns jeg er veldig flott. Men det fører innimellom til at jeg "er på jobb hele døgnet". Ungene er vant med at jeg griper inn i konfliktsituasjoner og liknende, og det regner de med at jeg skal gjøre på fritiden også. Dessuten er det enkelt å stikke innom på besøk når læreren bor i nabolaget. Som sagt syns jeg stort sett dette er fint, for jeg blir kjent med ungene på en helt annen måte, men enkelte dager passer det best å få være i fred...

Selve skoledagen er en intens opplevelse. Hver time skal man se hver enkelt elev, passe på at alle har det bra og legge til rette for at hver enkelt får den undervisningen som er tilpasset hans nivå. Det er i alle fall målet. De fleste lærere gjør sitt ytterste, men vi har ikke tryllestaver, så vi klarer det aldri helt. Så da kan vi kose oss med en masse dårlig samvittighet... Friminuttene går ofte med til å hjelpe elever med et eller annet, kopiere noe eller ha tilsyn i skolegården, så det er ikke alltid man rekker å slappe så mye av da heller. Og noen av oss er jo avhengige av en pause utenfor skolens område en gang i mellom :0)

Jeg prøver ikke å svartmale situasjonen og sutre om hvor fælt det er å være lærer. Jeg prøver å beskrive virkeligheten som den er og si at jeg nyter min avspasering og ferie med god samvittighet! Jeg trives veldig godt i yrket mitt. Det er krevende og intenst, men også veldig givende. Det er et privilegium å jobbe med mennesker. Det blir i alle fall ikke kjedelig, og man får ikke mulighet til å stivne i et mønster.

Hvis det fremdeles er noen som syns det er urimelig og urettferdig at lærerne har så mye fri, kan de jo prøve seg som lærer en uke og se om de endrer mening. Hvis ikke, vet jeg at det er mangel på studenter på lærerskolen.

Vi kunne jo som en forsøksordning latt lærerne jobbe som "andre folk". Fire ukers ferie midt på sommeren. Vi kunne brukt de to første ukene etter at ungene har fått ferie til å rette prøver og se gjennom arbeidsbøkene. Så kunne vi bruke tre uker før skolestart til forberedelse og oppdatering på fag. Så kunne vi jo håpe at vi husket det vi skulle frem til jul... Hvis vi da trengte noe tid utover åtte til fire i løpet av arbeidsåret, kunne vi jo skrive overtid. Spennende!

Ikke for å gi noen gode argumenter MOT den lange ferien, men jeg kjenner at det er vanskelig å stille om etter syv og en halv uke i feriemodus. Heldigvis hadde vi tre planleggingsdager i forrige uke. Skolen er en flott plass å være når det ikke er barn der, sier noen. I forrige uke var det sant. Man får konsentrert seg om det man skal, og ting blir unnagjort. I løpet av en og en halv dag hadde jeg planlagt meg ferdig. Årsplaner er i boks og detaljplanleggingen av de nærmeste timene unnagjort. Jeg skal jo bare jobbe femti prosent i år. Det er noe nytt for meg å være sånn i forkant. Og så vil jeg ikke risikere å planlegge for mye. Læreryrket er nemlig en balansegang mellom planlegging og improvisasjon. Det dukker opp så mange uforutsigbare ting i løpet av en skoledag at man får problemer hvis man er for opphengt i planene. Men de må ligge i bunnen.

Nå er jeg veldig klar for et spennende skoleår MED barn på skolen!

(Hår)roten til alt ondt?

Jeg hører til de eksemplarene av menneskerasen som er velsignet med kraftig hårvekst. Det har ført til at jeg mesteparten av livet har hatt langt hår. Det er nemlig vanskelig å ha en sveis i mer enn 14 dager. For å være trendy, ville jeg hatt en enorm frisørregning. Jeg har ofte fått misunnelige kommentarer om mine lange, svarte øyevipper. Og jeg har enda oftere vært svært takknemlig for dem. Det er deilig å slippe å være avhengig av sminke! Men kroppens behåring for øvrig står i samme stil, og det er ikke like hyggelig...

Når shorsværet kommer, er barberhøvelen flittig i bruk. Men det er ikke særlig moro med alle de svarte prikkene som blir liggende igjen like innenfor det øverste hudlaget... I år har jeg derfor forsøkt med en tidkrevende tilleggsaktiviet. Jeg prøver å nappe vekk djevelskapen. Men det er klart at med over titusen eksemplarer på hver legg, er det en noe tidkrevende affære. Etter en ukes intens jobbing, ble resultatet ganske bra! De røde prikkene som dukket opp, forsvant heldigvis relativt fort. Men så er jo etterveksten kommet for fullt. Og det som skjer nå, er ikke veldig hyggelig. Det ser ut som om hårene har problemer med å finne veien ut gjennom huden igjen, de vokser liksom langs leggen rett under huden, og det er ikke særlig lekkert. Og så er det så vanskelig å komme til både med det ene og det andre redkapet. For hvert hår må jeg pirke hull på huden. Det etterlater ganske store røde merker. Føler liksom jeg ender opp med valget mellom pest eller kolera. Akkurat nå er jeg glad for at det er buksevær...

Hvorfor jeg har begitt meg inn på denne sinnsyke affæren? Jo, jeg har en teori om at de hårene jeg klarer å få ut MED hårpose ikke vil komme ut igjen. Dermed vil jeg, etter stadig gjentatte behandlinger med pinsett, antakelig være glatt på leggene om ca.300 år. Det verste er at jeg ikke har noe som helst vitenskapelig grunnlag for mine antakelser. Og med min mangel på stayerevne i mine posjekter, vil jeg antakelig heller aldri få vite om det virker. Men enn så lenge holder jeg ut :0)

Pappa hadde i noen år en tøff tilværelse alene som mann i et hus omgitt av tre damer som var fryktelig kleine en gang i måneden. Han pleide å trøste oss med at han hadde det tøft han også, han måtte jo barbere ser HVER dag. Men jeg syns ikke den holder mål. Det er vel ikke å ta for hardt i å påstå at jeg stiller sterkt i klassen kombinert her. Hos menn vil jeg påstå at valgmulighetene er større. Det eneste som ikke godtas før fyllte søtti er vel utstikkende nese- og ørehår. Men hvis jeg lar min bart gro, blir det en del kommentarer fra vettskremte skolebarn som ikke helt skjønner om frøken er dame eller mann.

Jeg syns verden er urettferdig på dette området, og lurer på hvem som har bestemt at kroppshår er uhørt hos kinner, mens det faktisk kan være ganske sexy hos menn. Og akkurat nå sitter jeg med en følelse av at jeg kanskje hadde kommet bedre ut allikevel hvis jeg hadde vært avhengig av maskara?