Selvgjort er velgjort :0)

I min tilværelse som deltidsarbeider, har jeg endt opp med en fridag i uka. Anna ble lykkelig da det viste seg at det ble samme dag som hennes klasse har turdag. Så i dag var mamma heldig og fikk være med på blåbærtur i deilig sol.

Her er ei glad turjente!

Det ble noen blåbær i mammas boks. Jentenes bær forsvant ganske fort ned i magen :0)



Anna hadde med seg ei klassevenninne hjem etter skolen, og de var meget ivrige i tjenesten da de renset blåbær og laget syltetøy mens mamma stekte pannekaker.

Og det smakte helt supert! Mye bedre enn godteri, ifølge jentene. Og det tror jeg på. Det var nemlig ikke plass til sjokoladepudding i magen da de hadde spist ferdig...

En aldri så liten påminnelse til både voksne og barn om at det fins mer mat enn den man kan kjøpe i boks, glass eller pose på Rimi...

Om læreryrket og ferier og sånt...

I dag er det første skoledag. En spennende dag for både store og små. En ny hverdag på et nytt trinn (eller kanskje til og med ny skole) etter en laaaang sommerferie.

Mye har vært sagt om lærernes lange (og mange) ferier. Jeg har møtt mye misunnelse og også kraftig sutring fra ellers relativt oppegående mennesker. Ifølge regelverk og fagforening og sånn, har ikke vi lærere mer ferie enn andre folk. Vi har avspasering. Hvis jeg nevner det, får jeg også en del reaksjoner. At lærere som har arbeidstid fra halv ni til to fem dager i uken skal kunne opparbeide seg så mye avspasering, er totalt ubegripelig for mange. Som mattelærer ser jeg at dette er et merkelig regnestykke. Abstrakt algebra, kanskje? Men det er ikke fullt så enkelt.

Da jeg jobbet 100 % og hadde kontaktlæreransvar, hadde jeg undervisnig 25 timer i uken. Elevene er på skolen 27 timer i uken. Det betyr at jeg hadde to timer i løpet av uken der jeg kunne drive såkalt forefallende arbeid. For å kunne gjennomføre relativt interessante timer, er det nødvendig med en del forberedelse. Jeg er i alle fall ikke skapt sånn at jeg kan huske hele pensum i historie, geografi, religion, norsk og matte på en gang. Det må tas litt stykkevis og delt. Jeg må lese meg opp på hvert tema etter hvert som det kommer. Og ofte kan det være en fordel at læreren kan fortelle litt mer enn akkurat det som står i boka. Dette er virkeligheten for en allmennlærer på barneskolen. Man har gjerne sin klasse hele tiden, og underviser selv i de fleste fag.

For at elevene skal ha en inspirerende og god skolehverdag, må derfor læreren bruke tiden før og etter selve skoledagen til forberedelse av de enkelte undervisningstimene. Det betyr at de fleste lærere arbeider mye mer enn fra halv ni til to... Det er også på de fleste skoler lagt opp til en del møtevirksomhet frem til tre. Det vil si at jeg i realiteten ikke kan start "mitt eget" arbeid før tre. Derfor bruker lærere mange ettermiddagstimer til skolerelatert arbeid.

Også er det etterarbeid som gjennomgang av arbeidsbøker, retting av prøver osv. Det er viktig for den enkelte elev å føle seg sett av læreren. Ved å sette en liten kommentar i arbeidsbøkene, ser elevene at deres arbeid betyr noe også for læreren. Og læreren har jo ansvar for å passe på at hver enkelt får med seg det de skal i løpet av skoleåret.

Å være kontaktlærer betyr å ha ansvar for samarbeidet med foresatte. Det er jo varierende hvor arbeidskrevende dette er, men jeg har hatt elever der jeg har pratet med foreldre på telefonen opptil en time hver eneste dag. Uansett må man i alle fall gjennomføre foreldremøter og konferansetimer minst to ganger hvert år. Alle har krav på en halv time hver gang, og det må selvfølgelig foregå på kveldstid siden de fleste foreldre er på jobb på dagtid.

Jeg bor der jeg jobber. Det syns jeg er veldig flott. Men det fører innimellom til at jeg "er på jobb hele døgnet". Ungene er vant med at jeg griper inn i konfliktsituasjoner og liknende, og det regner de med at jeg skal gjøre på fritiden også. Dessuten er det enkelt å stikke innom på besøk når læreren bor i nabolaget. Som sagt syns jeg stort sett dette er fint, for jeg blir kjent med ungene på en helt annen måte, men enkelte dager passer det best å få være i fred...

Selve skoledagen er en intens opplevelse. Hver time skal man se hver enkelt elev, passe på at alle har det bra og legge til rette for at hver enkelt får den undervisningen som er tilpasset hans nivå. Det er i alle fall målet. De fleste lærere gjør sitt ytterste, men vi har ikke tryllestaver, så vi klarer det aldri helt. Så da kan vi kose oss med en masse dårlig samvittighet... Friminuttene går ofte med til å hjelpe elever med et eller annet, kopiere noe eller ha tilsyn i skolegården, så det er ikke alltid man rekker å slappe så mye av da heller. Og noen av oss er jo avhengige av en pause utenfor skolens område en gang i mellom :0)

Jeg prøver ikke å svartmale situasjonen og sutre om hvor fælt det er å være lærer. Jeg prøver å beskrive virkeligheten som den er og si at jeg nyter min avspasering og ferie med god samvittighet! Jeg trives veldig godt i yrket mitt. Det er krevende og intenst, men også veldig givende. Det er et privilegium å jobbe med mennesker. Det blir i alle fall ikke kjedelig, og man får ikke mulighet til å stivne i et mønster.

Hvis det fremdeles er noen som syns det er urimelig og urettferdig at lærerne har så mye fri, kan de jo prøve seg som lærer en uke og se om de endrer mening. Hvis ikke, vet jeg at det er mangel på studenter på lærerskolen.

Vi kunne jo som en forsøksordning latt lærerne jobbe som "andre folk". Fire ukers ferie midt på sommeren. Vi kunne brukt de to første ukene etter at ungene har fått ferie til å rette prøver og se gjennom arbeidsbøkene. Så kunne vi bruke tre uker før skolestart til forberedelse og oppdatering på fag. Så kunne vi jo håpe at vi husket det vi skulle frem til jul... Hvis vi da trengte noe tid utover åtte til fire i løpet av arbeidsåret, kunne vi jo skrive overtid. Spennende!

Ikke for å gi noen gode argumenter MOT den lange ferien, men jeg kjenner at det er vanskelig å stille om etter syv og en halv uke i feriemodus. Heldigvis hadde vi tre planleggingsdager i forrige uke. Skolen er en flott plass å være når det ikke er barn der, sier noen. I forrige uke var det sant. Man får konsentrert seg om det man skal, og ting blir unnagjort. I løpet av en og en halv dag hadde jeg planlagt meg ferdig. Årsplaner er i boks og detaljplanleggingen av de nærmeste timene unnagjort. Jeg skal jo bare jobbe femti prosent i år. Det er noe nytt for meg å være sånn i forkant. Og så vil jeg ikke risikere å planlegge for mye. Læreryrket er nemlig en balansegang mellom planlegging og improvisasjon. Det dukker opp så mange uforutsigbare ting i løpet av en skoledag at man får problemer hvis man er for opphengt i planene. Men de må ligge i bunnen.

Nå er jeg veldig klar for et spennende skoleår MED barn på skolen!

(Hår)roten til alt ondt?

Jeg hører til de eksemplarene av menneskerasen som er velsignet med kraftig hårvekst. Det har ført til at jeg mesteparten av livet har hatt langt hår. Det er nemlig vanskelig å ha en sveis i mer enn 14 dager. For å være trendy, ville jeg hatt en enorm frisørregning. Jeg har ofte fått misunnelige kommentarer om mine lange, svarte øyevipper. Og jeg har enda oftere vært svært takknemlig for dem. Det er deilig å slippe å være avhengig av sminke! Men kroppens behåring for øvrig står i samme stil, og det er ikke like hyggelig...

Når shorsværet kommer, er barberhøvelen flittig i bruk. Men det er ikke særlig moro med alle de svarte prikkene som blir liggende igjen like innenfor det øverste hudlaget... I år har jeg derfor forsøkt med en tidkrevende tilleggsaktiviet. Jeg prøver å nappe vekk djevelskapen. Men det er klart at med over titusen eksemplarer på hver legg, er det en noe tidkrevende affære. Etter en ukes intens jobbing, ble resultatet ganske bra! De røde prikkene som dukket opp, forsvant heldigvis relativt fort. Men så er jo etterveksten kommet for fullt. Og det som skjer nå, er ikke veldig hyggelig. Det ser ut som om hårene har problemer med å finne veien ut gjennom huden igjen, de vokser liksom langs leggen rett under huden, og det er ikke særlig lekkert. Og så er det så vanskelig å komme til både med det ene og det andre redkapet. For hvert hår må jeg pirke hull på huden. Det etterlater ganske store røde merker. Føler liksom jeg ender opp med valget mellom pest eller kolera. Akkurat nå er jeg glad for at det er buksevær...

Hvorfor jeg har begitt meg inn på denne sinnsyke affæren? Jo, jeg har en teori om at de hårene jeg klarer å få ut MED hårpose ikke vil komme ut igjen. Dermed vil jeg, etter stadig gjentatte behandlinger med pinsett, antakelig være glatt på leggene om ca.300 år. Det verste er at jeg ikke har noe som helst vitenskapelig grunnlag for mine antakelser. Og med min mangel på stayerevne i mine posjekter, vil jeg antakelig heller aldri få vite om det virker. Men enn så lenge holder jeg ut :0)

Pappa hadde i noen år en tøff tilværelse alene som mann i et hus omgitt av tre damer som var fryktelig kleine en gang i måneden. Han pleide å trøste oss med at han hadde det tøft han også, han måtte jo barbere ser HVER dag. Men jeg syns ikke den holder mål. Det er vel ikke å ta for hardt i å påstå at jeg stiller sterkt i klassen kombinert her. Hos menn vil jeg påstå at valgmulighetene er større. Det eneste som ikke godtas før fyllte søtti er vel utstikkende nese- og ørehår. Men hvis jeg lar min bart gro, blir det en del kommentarer fra vettskremte skolebarn som ikke helt skjønner om frøken er dame eller mann.

Jeg syns verden er urettferdig på dette området, og lurer på hvem som har bestemt at kroppshår er uhørt hos kinner, mens det faktisk kan være ganske sexy hos menn. Og akkurat nå sitter jeg med en følelse av at jeg kanskje hadde kommet bedre ut allikevel hvis jeg hadde vært avhengig av maskara?

Galskapen er i gang!

Så er OL i Beijing skikkelig i gang. Jeg er en uforbederlig sportsidiot, og er i himmelen i tider som disse. Vanligvis foretrekker jeg vinter-idrett, men nå er det mye interessant sommer-idrett også. Jeg spiller litt volleyball på bedrftsnivå, så sandvolley er en sikker vinner. Ellers er det jo håndball og en durabelig god svømmer. Min barndoms idrettskarriere var innen rytmisk sportsgymnastikk, så jeg håper NRK vil ofre noe sendetid på den idrettsgrenen. Det ser vi jo aldri noe til ellers.

I går var jeg syk og lå på sofaen stort sett hele dagen. Da var det greit å ha OL på TV. Men jeg sovnet fra håndballkampen... Men jentene vant jo allikevel :0)

I dag hadde jeg vekkerklokka på for å se Nila og Ingrid spille volleyball klokka åtte en søndag morgen, og trodde det var å trekke det langt. Men så ser jeg at det skal være volley i natt klokka tre, og Aleksander skal svømme finale halv fem, og... Galskapen har tatt overhånd, så det blir nok ei laaaang natt! Må utnytte de siste feriedagene - eller nettene - til det ytterste :-)

Forresten spilte jentene en himla spennende kamp i dag morges som det var vel verdt å stå opp for. Selv om det var surt at de tapte. Men min snusfornuftige seksåring fikk satt tingene i riktig perspektiv: "Mamma, egentlig handler det ikke om å vinne, det handler om å delta. Og vi må ikke gjøre noe vondt mot andre, det må vi huske hvis vi skal bokse eller fekte!"

Så det, så!

Aaaaargh!!!!

Selvfølgelig er Zebra nesten ikke tilgjengelig. Selvfølgelig svarer ikke gjøkene fra Agder Telenett på telefonen selv om den automatiske telefonsvareren skryter av at de har åpent til ni.

Jeg fikk stilt inn manuelt slik at TV2Zebra minner om Danmark på en riktig fin sommerdag på min barndoms svart/hvitt-TV. Alt er i ulike gråtoner med masse "snø" oppå. Lyden er bare masse smell, så den har jeg skrudd av. Men jeg kan da fotballreglene så pass godt at jeg klarer meg like godt uten de skravlete ekspertene.

MEN JEG VIL HA ET FINT BILDE!

Kunne skrevet litt om at det er koselig å mimre om barndommen, men akkurat nå er det IKKE det. Adrenalinet pumper, jeg er både forbannet og sur. Klarer nesten ikke å glede meg over at Start leder 2-0. Det var den kosestunden i sofaen, liksom...

Trøsten er at det går over om en stund. Snart kan jeg le av det hele. Men akkurat nå unner jeg meg et riktig herlig SINNE!

Fotbaill e supert . . .

Denne uka har vi besøk av en kamerat av Knut Even. Mandag til onsdag var guttene deltakere på Starts fotballskole. Det var veldig moro! Trening og kamper fra morgen til ettermiddag. Avslutningsdagen var det omvisning på selveste Sør Arena før det var duket for Champions Start Leage. Da måtte jo resten av familien komme og se på. Det var fart og spenning på høyt nivå!

Og gutta spilte på det laget som vant hele greia! Det var jo ekstra morsomt. Men i barneidrettens ånd var det like premier til alle. Det syns jeg er bra. Det var mange stolte fotballgutter.

Knut Even hadde fått pappa til å ta med Start-drakta, og en del av A-lagsspillerne kom og signerte. Da kjente jeg på et lite snev av barnslig misunnelse. Til bursdagen min for noen uker siden fikk jeg nemlig Start-drakt. For første gang i mitt lange fotballinteresserte liv. Nå hadde jeg alle tiders mulighet til å samle autografer, og så lå drakta hjemme! Men det hadde nok vært litt pinlig å stå der i kø med alle småguttene, så det var kanskje like greit. I stedet tok jeg mot til meg og ba Morten Hæstad stille på bilde med Knut Even. Det var ganske kult:

Nå har alle guttene (Birger også) dratt på Sør Arena for å se kamp. Jeg må være hjemme, for Anna gidder ikke. Jeg var litt furten. Men så fant jeg ut at kampen blir sendt på TV. Så jeg har tatt på meg min blanke, fine drakt og skal straks krype opp i sofaen med strikketøyet. Så ble det to fluer i en smekk :=)

Hyttedrømmen som ble drømmehytta

Da pappa var liten, var han så heldig å få feriere på jernbanens hytte på Hægeland. Det var slettes ikke noen selvfølge å få reise på ferie i den tiden. Så dagene på hytta var alltid kjærkomne. Og med toget som kjørte rett forbi, var lykken fullkommen for en liten pjokk.

Disse barndomsminnene sitter fast i pappa,og han har i mange år leitet etter noe tilsvarende. I mange år ferierte vi derfor på KEVs hytte i samme område. Å kalle det hytte, er vel kanskje å ta litt hardt i. Egentlig er det et stort hus som ble brukt som anleggsbrakke under byggingen av demningen som ligger like ved. Jeg har gode barndomsminner derfra, men minnes også at det var tenårenes mareritt. Tre uker "midt i skauen" med ei halv mil til folk i alle retninger...

Men pappa var ikke helt fornøyd med leietilværelsen, han ville gjerne finne noe eget. Heldigvis dukket det aldri opp noe som passet, for for seks år siden ble selveste jernbanehytta lagt ut for salg på det private marked. Det ble ei "heidundrane" budrunde som mamma og pappa heldigvis kom seirende ut av.

Det ble dyrere enn tenkt, og pappa var en periode veldig bekymret for at han måtte ta opp lån. Det ble jo ingen penger igjen som Cecilie og jeg kunne arve. Hjelp! Han var 56 år og mest opptatt av å etterlate seg arv! Det skremte meg litt, men jeg trøstet ham med at vi mye heller vil arve denne nydelige plassen enn noen kroner i banken.

Og det har virkelig vært en flott investering! Mamma og pappa tilbringer hele sommerhalvåret og stort sett hver helg resten av året på hytta. Cecilie og jeg har fått hver vår nøkkel til hytta. Hans lurte på hva i all verden vi skulle med den, for mamma og pappa var der jo alltid :0)

Og de ligger ikke på latsiden. For et par år siden fikk de innlagt vann, så pappa har bygd på bua som opprinnelig var utedo. Han har også bygd ny tram der vi kan nyte kveldssola. Han rydder stadig nye områder på tomta, og mamma lager rene parkanlegg. Hun har de grønneste fingre jeg vet om, og det blomstrer i hver krik og krok.

Her følger noen skrytebilder fra vårt sommerparadis:

I helga er det Birger og jeg som har regjert på hytta.Vi hadde hans foreldre med oss. Fredag var det nydelig, vi lå flatt ut og solte oss hele dagen. Badet mange ganger i vannet som holdt 25 grader. Lørdag var det litt dårligere vær. Birger og Kjell tok seg en fisketur og kom hjem med 21 aurer. Jeg fikk plukket med meg fem liter bringebær som jeg har syltet. Så nå har vi gode sommerminner i fryseren også.

Og jeg fikk solgt seks par sokker til en nabo i bygda. Riktig en innbringende tur! Her er de siste to månedenes sokkeproduksjon:

Helt til slutt vil jeg bare presisere i forhold til alt dette snakket om arv: Vi er veldig fornøyd med å være på BESØK på hytta, og håper vi kan fortsette med det i mange, mange år til!