Om fotballidioti og puppehysteri og hva som egentlig er viktig...

Siden pappa lærte meg fotballreglene med Ludo-brikker på ei papplate da jeg var fire år, har jeg vært uhelbredelig fotballidiot. Tippekampen på lørdag ettermiddag var like selvfølgelig som barne-TV. Jeg hadde mitt eget favorittlag i den engelske ligaen som de fleste av dagens unge ikke har hørt om en gang. Queens Park Rangers! De ble valgt ut på grunn av de helt vanvittig fine draktene; burgunderrøde med lyseblå armer. Sukk! Nå spiller de i blå og hvit-stripete langt nede i andredivisjon eller noe sånt. Jeg henger ikke med.

Start har alltid vært laget i mitt hjerte. Selv om interessen har variert i styrke, har jeg alltid fulgt med. Da jeg var i den rette alderen til å sverme litt for spillerne, var interessen på sitt høyeste. Men selv om jeg nå nesten er gammel nok til å være mor til enkelte av spillerne, syns jeg det er moro. Så da Start fikk real bank av Fredrikstad i dag, ble jeg skikkelig sur. Og selvfølgelig måtte jeg ha med meg fotballekstra, slik at ekspertene på TV2 virkelig kunne gni det inn hvor hjelpeløst dårlige Start var i dag. Snakk om å marinere seg i ulykka!

Jeg husker en gang like etter at jeg var blitt sammen med Terje. Vi skulle se landskamp i fotball sammen med hans kamerater. De få damene som i det hele tatt gadd å være med, satt på kjøkkenet og diskuterte mote og interiør og sånt. Men jeg satt i stua med guttene og fulgte ivrig med på kampen. Faktisk var det jeg som fulgte mest med av alle, hvilket en av Terjes kamerater litt flau måtte innrømme. (Det at jeg bare noen måneder i forkant hadde hatt en ørliten romanse med Myggen hadde nok litt med det å gjøre, men det sa jeg selvfølgelig ikke noe om...) Guttene ble litt misunnelige på Terje som hadde ei dame som var så interessert. Men etter hvert som kvelden skred og det var jeg som kunne svare på de fleste fotballspørsmålene som dukket opp, syntes de nok det ble for mye og var igrunnen glad for å være den som visste mest om fotball i sitt forhold. (Vet ikke helt hva det er med menn og det å vite best?)

Javel, i dag ble jeg i alle fall fryktelig sur. Jeg var gretten da jeg leste gjennom VG, og ble ganske opphisset da jeg så at det hadde vakt sterke reaksjoner at Heidi Sørensen hadde ammet sin baby på jobb. Ja, det var en stortingshøring, men allikevel! Trodde vi levde i 2007! Det er klart at scener som dette er ganske provoserende:

Personlig syns jeg det må oppleves mer provoserende med alle de puppene som strutter mot oss fra diverse blader i butikker og kiosker overalt for de som syns slike kroppsdeler kan være vanskelig å forholde seg til, men det er kanskje verre å se det live enn på papir?

I denne forbindelse kom jeg til å tenke på en episode som jeg opplevde med en klassekamerat fra lærerskolen. En søt, uskyldig gutt som tilhørte en meget streng pietistisk utgave av en pinsemenighet. Vi var veldig ulike, men samtidig veldig gode venner. Vi hadde praksis sammen, og jeg ammet Knut Even i spisefriminuttet. Vi hadde bare ett rom å være på, og jeg tok hensyn så godt jeg kunne, og pleide å sette meg med ryggen til ham. Men jeg mente å ha rett på å gi sønnen min mat, så fikk han heller gå ut hvis det ble for ille. Men så var det jenta vi var på gruppe med som hadde blitt forelsket i øvingslæreren og gikk i mer og mer utfordrende topper for hver dag som gikk. En dag bestemte hun seg for å skifte i et friminutt, og akkurat da hun drog toppen over hodet og stod i all sin struttende BH-prakt, kom denne gutten inn døra. Han ropte ut i fortvilelse: "Det er jo pupper overalt her, jo!", snudde seg og løp. Det er ikke så greit...

Apropos pupper, amming og Knut Even, må jeg fortelle om en annen litt artig historie. Jeg ammet ham til han var 18 måneder, så han husket det ganske lenge. Han hadde også en tendens til å bli hysterisk når ting gikk i stykker, så farfar hadde lært ham at det som oftest gikk an å kjøpe nytt. En morgen da han var i toårsalderen og kom inn i senga til meg, tok han en sveip over puppen min. Den var selvfølgelig helt tom for melk. Men han visste råd: "Mamma, puppane dine virkår ikke lengår, vi må kjøbe nye!"

Å mimre over disse gamle episodene har faktisk fått meg til å le. Jeg er ikke så veldig sur lenger. Så selv om jeg er fotball-IDIOT, så er jeg ikke helt idiot. Det er faktisk ting som er viktigere i livet enn fotball!

Det viktigste er ikke å vinne, men å DELTA!

Jeg er så heldig at jeg har blitt kjent med en flott familie som bor på Oggevatn. Kona i huset, Yvonne, er et allsidig arbeidsjern av de helt sjeldne. Hun driver gården med hester, kyr, griser, sauer og høner sammen med sin mann. Hun har to barn som hun følger opp. Hun tar seg en tur i skogen med motorsag (!). Hun strikker. Hun baker brød. Og hun studerer. Hjelp! Jeg blir både svett og matt, og føler at jeg kanskje rekker henne til midt på leggen. Men verden hadde jo vært kjedelig hvis vi alle var like, eller?

Dessuten er hun utpreget sosial og trives med folk rundt seg. I dag var det duket for Ogglympiske leker!

Ungene og jeg ville gjerne se hva dette var. Følte meg litt dum da vi kom opp. Det virket liksom som om alle kjente alle. Jeg kjente bare Knut, Yvonne og ungene, og siden de på et vis var arrangementskomiteen, hadde de hendene fulle med å gjøre i stand.

Knut Even fant Knut Øyvind og Anna fant Anja (litt moro med disse navnelikhetene, syns jeg!), så de ble fort engasjert. Da satt jeg der alene og følte meg litt utenfor. Skjønte at jeg hadde et valg. Jeg kunne sitte der og vente på at noen kanskje ville ta kontakt, eller jeg kunne være litt aktiv selv. Derfor gikk jeg inn på kjøkkenet til Yvonne og lurte på om jeg kunne hjelpe med noe. Plutselig suste jeg rundt med støvsugeren, løp i skytteltrafikk mellom grillmester Knut og kjøkkensjef Yvonne og utøvde bittesmå tjenester som de hadde problemer med å klare alene.

Under selve lekene ble jeg sekretær i tillegg til at jeg deltok i konkurransen sammen med Anna. Derfor har jeg ikke bilder fra det... Konkurransen var rockering, sekkeløp og trillebårløping. Vi var to lag av gangen. Anna og jeg konkurrerte mot Knut Even og Knut. Knut var ganske suveren i alle øvelsene, så jeg så ut som ei sinke i alt sammen. Men så var det det med å vinne og å delta, da :-)

Etterpå ble jeg kioskdame mens Yvonne regnet ut resultatene.

Det var kjempemoro! For det første var det artig å hjelpe til, for det andre ble det mye lettere å komme i kontakt med de andre når jeg var litt "synlig". Det hjelper å delta!

Akkurat det med å vinne og å delta ble litt vanskelig for Anna. Det ble nemlig sånn at Knut og Knut Even gikk av med seieren, og Knut Even fikk både gullmedalje og pokal. Det var himla urettferdig! "Han er jo mye større enn meg, så det er jo ikke rart at han er bedre!", sutret hun. Jeg prøvde å forklare at det kanskje hadde vel så mye med styrkeforholdet mellom Knut og meg å gjøre, og at hun kanskje burde satse på en annen partner neste år. Hun beit ikke på den. Men det hjalp litt da hun fikk en godtepose :-)

Jeg syns det var et kjempeflott arrangement, og er veldig glad for at vi fikk lov til å delta! Men jeg må jo innrømme at jeg har såpass mye vinnerinstinkt i meg at jeg syns det var veldig stas at det var MIN sønn som fikk med seg pokalen hjem...

PS: Det gikk veldig fint på 17. mai! Jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på konferansierjobben. Men jeg var så nervøs at jeg tror jeg gjorde en litt dårligere jobb som kioskdame i forkant. Jeg skalv sånn på hendene at jeg nesten ikke fikk pølsene oppi brødene...