Jobbintervju

Sist fredag var jeg på jobbintervju. JOBBINTERVJU!!! Smak litt på det ordet.

Jeg kjenner sommerfugler i magen, en knusktørr munn og hender som både er klamme og som sjelver (og så skal du hilse på en haug med folk med de hendene...). Du skal selge deg selv!

Jeg har til tider selvtillit på størrelse med en ert, og syns det er fryktelig vanskelig å skryte av meg selv. Den følelsen kjenner sikkert mange seg igjen i. Aksel Sandemoses jantelov ligger godt plantet hos de fleste av oss... Men jeg visste jo at oppgaven måtte komme:

"Fortell om dine positive sider!"

Jeg lirte av meg en remse jeg har pugget med klisjeer som positiv, arbeidsvillig, omgjengelig, lett å samarbeide med og så videre...

Men så kom spørsmålet jeg ikke har fått før, og som overrumplet meg fullstendig:

"Har du noen negative sider?"

Tenk, jeg kunne ikke komme på noe å si som ikke ville drite meg fullstendig ut, og jeg ble stum som en østers. Hva måtte de ikke tro, de tre andre som satt der med blokk og blyant og noterte alt de så og hørte... Her sitter et menneske som syns hun selv er helt perfekt! Hjelp!!! Er ikke det et toskete inntrykk å gi? Jeg fikk stammet fram noe til slutt, men likte ikke situasjonen i det hele tatt. Så nå får tiden vise hva slags jord det falt i...

Ellers følte jeg at intervjuet gikk bra, og syns nok at jeg fortjener den jobben (he he)!

Hva var det nå jeg sa om selvtilliten, igjen?

Ellers er det jo Halloween i dag, og vi har hatt fest i nabolaget! Monica og jeg har holdt på i hele dag. Men ingen "halloweenbukker", eller hva det nå heter, kom før ETTER at festen var slutt... Men de som da endelig kom, ble hjertelig godt mottatt og fikk til og med pølse og brus!

En "gammel" og en "ny" familie

Da mannen min, Terje, og jeg fant ut at den eneste løsningen var å gå fra hverandre, var det veldig vondt. Men det var det som måtte til for at vi ikke skulle ødelegge hverandre og våre barn. Det er trist å flytte bort fra ti viktige år av sitt liv, og det er et nederlag å ikke kunne holde løftet om å elske og ære inntil døden skiller. Men jeg føler at vi tross alt kom godt ut av det. Vi er gode venner, snakker kjempefint sammen og samarbeider godt om barna (som vi har halvparten hver). Og Terje er en mann som jeg fremdeles er veldig glad i og har stor respekt for!

Men det er så mange andre som er involvert også. Jeg "mistet" en svigerfamilie som jeg hadde et nært og godt forhold til. Og jeg frarøvet min egen familie en svigersønn, svoger og onkel som de satte veldig stor pris på.

Men det er vel prisen man må betale når man tar et sånt skritt.

Jeg har fått meg en ny kjæreste nå. Og ettersom forholdet vårt har fått en såkalt alvorlig karakter, involverer det nå mange personer. Jeg har fått en ny "svigerfamilie".

De fleste kan sikkert huske første gangen de skulle være med hjem til foreldrene til kjæresten som fryktelig usikre tenåringer. Følelsen er ikke så mye annerledes selv om man har passert fem og tredve... Det var mange sommerfugler i magen da jeg skulle til Karmøy for første gang! Men det gikk veldig, veldig bra!

I helga var jeg der for andre gang. Og det er så godt å komme inn i et hjem der du blir tatt imot med åpne armer. Det er fyllt med gjestfrihet og en velsignet uhøytidelighet. Humoren og optimismen ligger tjukt utenpå, selv om det er alvorlig sykdom inne i bildet. Jeg har stortrivdes fra første stund!

Nå var det sånn at storebror var med på lørdagskosen på kvelden. Farfar på nitti kom innom søndag formiddag. Da satt vi to-tre timer rundt kjøkkenbordet og diskuterte alt fra verdensproblemer til de bitte små tingene lokalt. Det er så godt når det er takhøyde!

Min nye "svigermor" er en strikkemaskin av de sjeldne. Da er det jo lett å finne tonen... Når gutta begynner med båter, motorer og data, snakker vi litt om to rett og to vrang, og så er vi på bølgelengde med en gang. Jeg kom hjem med en del ting hun hadde strikket, foruten posen full av garn. Og så lærte hun meg å lage noen stilige tøfler. Jeg har lagd noen til Knut Even, og han har gått med dem i hele dag!

Alt i alt er jeg veldig fornøyd med min "nye svigerfamilie"! (Og når sant skal sies, tror jeg Birger er fyktelig heldig med sin!)

Jeg kjørte hjem fra Stavanger i dag, og det var tungt! Regnet som silte ned hele veien føltes bare å understreke min sentimentale følelese av å reise fra kjæresten min. Men jeg kom hjem, og har nå fått mine deilige unger i hus, og alt ser mye lysere ut! Jeg har en ganske travel uke foran meg, og skal storkose meg med mine barn. Så er det heldigvis ikke så lenge til frædda!

I dag fikk jeg verdens beste attest!

Fra mars 2003 til sommerferien i år har jeg jobbet med en herlig gruppe barn (som nå er blitt ungdommer). Det var min første "ordentlige" lærerjobb, med klassestyrer- og kontaktlæreransvar. 40 flotte individer som, når sant skal sies, ofte kunne sette grå hår i hodet på en stakkars lærer! Til tider gikk det ganske hett for seg! Og jeg må innrømme at det hendte jeg drømte om å sitte på Bjellands hermetikkfabrikk og putte fiskeboller i bokser...

På vårparten var jeg ganske lei hele greia, og gledet meg til ferie...

Men på avslutningsfesten gråt jeg mine modige tårer, og syns det var fryktelig vemodig å ta farvel med disse skjønne menneskene. Og hele tiden siden har jeg savnet dem masse.

Selv om jeg nok ganske ofte tok fram heksa i meg i klasserommet, har det ikke skremt alle. Og rett som det er kommer noen av dem på besøk. Det er kjempekoselig!

Og i dag var jeg så heldig å få jobbe to timer som vikar på ungdomsskolen de er begynt på. Da jeg møtte opp til første time, kom de løpende gjennom ganga for å gi meg en klem. Jeg hørte stemmesuset i korridoren: "Elisabeth er her!" Og da guttene jublet fordi jeg skulle være hos dem, skjønte jeg at jeg må da ha gjort noe riktig midt oppi alt hekseriet?

Jeg opplevde det i alle fall som en herlig attest! Bare dumt jeg ikke får den med meg på jobbintervjuet i morgen...

Om å restaurere gamle møbler

Skjønner egentlig ikke at jeg gidder... Mamma kjøpte denne gamle hylla på Shalam for en slikk og ingenting. Men noe kostet den vel. Jeg har spandert maling og utstyr for rundt tre hundre kroner. Og så tilbringer jeg ganske mange timer i malingslukt... Oljemaling er jo et minstekrav på slike møbler. Den blir jo fin, da! Og akkurat slik som vi vil ha den (hvis vi bare hadde funnet riktig farge på kartet). Men jeg kunne jo kjøpt en helt ny hylle på IKEA til samme pris, og bare skrudd i ti minutter... Anna fikk en ny hylle fra IKEA til bursdagen, men da ble det grining, for hun ville heller ha en sånn som Knut Even fikk som mamma skulle male på...

Så "hjemmelaget" er vel kanskje best, selv om det koster, på alle måter!

Hverdagsliv og helgeliv

- er to vidt forskjellige ting for de fleste mennesker. Og jeg er sikker på at mange er enige med meg i at helga er for kort! Jeg husket fra mitt aktive yrkesliv (i hine, haarde dage) at jobben til og med spiste opp en del helgetimer ganske ofte! Og det gjelder jo flere yrkesgrupper enn lærere.

Nå som jeg er arbeidsledig og alenemor på halv tid, har jeg på en måte to helt ulike sett av hverdagsliv og helgeliv...

Den ene uka har jeg ungene hos meg, og da er det nok å henge fingrene i, på godt og vondt. Min sønn er blitt veldig selvstendig, og er ofte ute med kammerater. Men han er veldig flink til å sende melding om hvor han er, og som regel god til å komme hjem til avtalt tid. Min datter ser imidlertid ut til å være født med superlim på utsiden! Hun er sjelden mer enn en halv meter ifra meg. Vil aller helst være med meg på do, også! Men der har jeg satt foten ned, så nå står hun stort sett på vakt utenfor dodøra... Så mot slutten av uka hender det at jeg føler det er noe trangt om saligheta.

Jeg er, som tidligere nevnt, velsignet med en kjempeflott kjæreste som heter Birger. Den eneste feilen med ham, er at han bor i Stavanger. Den uka ungene er hos pappa, kunne jeg jo vært hos ham i stedet for å gå hjemme uten jobb. Men jeg tror vi bor i et samfunn der "storebror" ser deg nesten uansett hva du gjør, og jeg vil ikke miste trygda mi! Jeg er livredd for at folkene på Aetat (eller NAV heter det visst nå) eller Trygdekontoret skal ta på seg røntgenbrillene, se gjennom veggene mine og se at jeg ikke er hjemme. Eller de kan sjekke hvor jeg drar kortet mitt. Eller fra hvilken basestasjon telefonen min sender signaler. Eller... OK, jeg er en smule paranoid nå! Men det kan jo tenkes at jeg er så heldig at telefonen ringer og at jeg kan få jobbe litt... Derfor må jeg sitte hjemme på telefonvakt.

Så jeg ser kjæresten min bare i helgene. Når ungene er hos pappa og jeg ikke skal jobbe, kan jeg dra tidlig på fredag. Jeg kan til og med driste meg til å håpe at ingen blir syke på mandag og drøye hjemreisen til mandag morgen. Det blir en del gode helgetimer ut av det!

Men så er det de andre helgene. Birger har heldigvis jobb. Han har til og med NY jobb! Det betyr at han må jobbe masse for å komme inn i alt det nye. Derfor kommer han ikke så ofte av sted på tida. Og så skal han jo kjøre til Kristiansand. Og vi ønsker jo verken ulykker, inndratt førerkort eller bot, så det tar nødvendigvis sin tid. Han kommer kanskje hit i åtte-ni-tiden fredag kveld. Så er det jo helgeaktiviteter med ungene. Og med "superlim-datteren" som helst vil sitte på fanget, eller i alle fall i midten, blir det jo ikke så mange timer (eller minutter) til å dyrke kjærligheten. Birger må jo reise igjen søndag ettermiddag.

Misforstå meg rett! Det er deilig med helgetid med barna! På lørdag var vi for eksempel på basar i kirka her på Justvik. Skulle bare gjerne også ha litt voksentid! Lurer på om det fins en offentlig instans hvor man kan søke om en ekstra helgedag under særdeles sjerpende omstendigheter? Om ikke annet, så kanskje én gang i måneden? Kunne vi ikke tenkt oss det, noen hver?

Troll som kjerring

Det var noe som rant meg i hu i dag. Jeg tror det har noe med norsk litteraturhistorie å gjøre... Jeg må ærlig innrømme at jeg i perioder av mitt liv nok har vært en av den arten. Kanskje det er derfor jeg har fortjent troll som unge?!!?

Jeg er kanskje litt urettferdig nå. Min eldste, Knut Even, er en utrolig sympatisk gutt som stort sett tenker mer på andre enn seg selv. Han har alltid hatt en evne til empati som ligger langt over hva hans alder skulle tilsi. Han er snill, hjelpsom, utrolig diplomatisk og har en av og til irriterende evne til å være avballansert i en hver situasjon. Det eneste "krøllet" jeg husker var en periode i treårsalderen der hele dagen var ødelagt hvis mamma smelte igjen bildørene i feil rekkefølge. Da kunne han skrike i timesvis. Men jeg oppfattet fort at det gikk an å åpne dørene igjen, og så gjøre det riktig. Da var hele problemet løst, og såpass må man vel tåle?

Den andre strever jeg mer med. Misforstå meg rett, hun er en deilig jente som kan være solskinn som bare det. Men hun har et helt annet temperament enn sin bror. Det er som om hun har en hvilende tordensky over hodet som knaller til uten det minste forvarsel! I dag, for eksempel, hadde vi en avtale om at jeg skulle hente henne i barnehagen mellom halv tre og tre. Jeg kom kvart på tre. Hun var vel fornøyd med det, og gikk for å kle seg. Men da var det ei av jentene i barnehagen som ønsket at en av de voksne skulle lese en bok. Da smalt det! Jeg går alltid glipp av det gøye, skreik Anna, jeg vil ikke hjem nå! I går gjorde de også noe gøy etter at jeg gikk hjem! Da ble hun hentet ett etter eget ønske...

Etter å ha fått bøtta full om at jeg var dumming, dust og helt udugelig som mamma, ble vi enige om at planen måtte bli at jeg ikke skulle hente henne før fire fra nå av. Men aller helst ville hun ha en telefon, slik at hun kunne ringe når det passet å bli hentet... Hjelp!

Anna raste, skreik og kalte meg dumme ting fra rommet sitt i en times tid mens jeg lagde middag. Hun skulle flytte til mormor, sa hun. Hun skulle aldri høre på meg eller snakke til meg mer, så det så! Og hun skulle i hvert fall i barnehagen i morgen, selv om det er planleggingsdag, for hun kunne bare klatre gjennom et vindu... Jeg overhørte det meste, men da hun hylte at hun hatet meg, måtte jeg ta affære. Jeg konfronterte henne med at det er fryktelig stygt å si, og at hun ikke får lov til å si sånn til noen. Da kom tårene og angeren... Hun ba om unnskyldning, og jeg ba henne bort på fanget mitt.

Da kom prinsessa fram! Vi koste oss med å pakke ut ting fra bursdagen, hørte på CD-en koret hennes har gitt ut, spilte stigespill osv. Det var virkelig idyll i lengre tid, og jeg tenkte at jeg har den skjønneste jenta i verden! Og det har jeg jo!

Så viste det seg at tulla hadde feber, og ikke var noe god i det hele tatt. Da kommer den dårlige samvittigheten krypende med en gang. Var jeg for streng?

Jeg har fortalt henne mange ganger at det er lov til å være sint, men da kan man være litt for seg selv. Og selv om jeg er mamma, skal jeg vel ikke tåle å høre hva som helst?

Om barns logiske koblinger

Barns logikk er en fascinerende greie! Helt fra de er ganske små finner de ut av systemet i språket vårt. Som faktisk kan være ganske forvirrende. De ser mønsteret i de svake verbene, og bøyer de sterke som svake så det koster etter. Hvem har vel ikke hørt om at i går "gådde" vi en tur? Hvilken unge ser fornuften i at det plutselig skal hete gikk? De overfører også substantiv til verb etter det "vanlige" mønsteret. Anna var ikke gamle jenta da hun ville "nåle" sammen med meg da hun så at jeg sydde... Det heter jo å sykle når man bruker sykkel, så hvorfor ikke?

Jeg er et matematisk anlagt menneske, og er temmelig fastgrodd i den logikken jeg er blitt opplært i. Men det kan ikke nytte når man har med små barn å gjøre. Kanskje andre litt mer kreativt anlagte mennesker henger bedre med i svingene, men for meg tar det litt tid.

Anna fikk, som tidligere nevnt, ei ny dukke i bursdagspresang. Den tidligere yndlingsdukka heter Nina. Og dette er visst det mest fantastiske navn i verden, for den nye dukka skulle hete Nina den også. Men Anna ble litt bekymret for at kanskje dukkene ville bli litt forvirret og ikke vite helt hvem hun snakket til, så kanskje den nye skulle hete Nina med K, så kunne den gamle hete Nina med E? Var ikke det en god idé, lurte hun. Mamma ble noe forvirret, skjønte ikke helt hva K og E hadde med Nina å gjøre, men innså jo at det var lurt å ha et skille. Men så fikk vi besøk av en nabo, og forklaringen kom. Det er nemlig to Markus'er i barnehagen vår, sier Anna, den ene er med K og den andre husker jeg ikke (C), så derfor dikta jeg E. Det er jo så innlysende når man bare tenker etter!

Det mest vanvittige eksempel på barnelogikk jeg har vært med på, var da Knut Even var drøye to år. På den tiden hette han bare Even i det daglige. (Han kom selv hjem fra barnehagen en dag og proklamerte at "Jeg heter KNUT Even, mamma!", så da ble det sånn...) Vi hadde nettopp begynt å lese litt eventyr på sengekanten, og det var stor stas. Etter en tur i badekaret, fant han ei bok på badegulvet mens jeg tørket ham. Da utbrøt han lykkelig: "Se, ei bok, mamma! Da kan jo jeg lese MAMMAtyr for deg!"

Det er nydelig å prøve å sette seg inn i tankegangen til disse små. Og man lærer jo litt etter hvert. Det er kanskje ikke uten grunn at jeg etter å ha strøket på abstrakt algebra to ganger som fersk student, kom ut med beste karakter på mitt tredje forsøk, som ble tatt etter seks år som småbarnsmor...?

Man er da ikke mer enn et menneske?

Dagen i dag har stort sett dreid seg om baking og husking. Jeg måtte huske å få med kaka, lysene til kaka, bollene på fat, ballongene og tau og teip til å henge dem opp med, prinsessekopper, prinsessetallerkner og prinsesseservietter til jentene, tilsvarende glass, tallerkner og servietter med gavemotiv til guttene, sprittusj til å skrive navn på koppene med, navneliste så jeg ikke skulle glemme noen, gryte til pølsene, brus, saft og mugge til saften, teppe til fiskedam og godteposer til dammen, CD-spiller og plate til lekene, penger til leie... Jeg husket det!

Men jeg glemte fotoapparatet...

Heldigvis hadde pappaen husket sitt, så kanskje jeg får noen bilder senere.

Men i alle fall var det 18 unger i alderen tre til ni år som storkoste seg med pølser, kaker, boller, godteri og lek, og som proppfulle av sukker skulle hjem og legge seg...

Barneselskap er deilig! Men jeg er glad det er en stund til neste gang...

Dessuten ble det veldig mange fine presanger som nå ligger strødd over hele huset, så mor har en ryddejobb å gjøre. Men det blir I MÅRRA! God natt!

Hipp hurra for Anna!

Å ha bursdag er deilig! I alle fall når man er under 30... Man har full oppmerksomhet hele dagen, og er man riktig heldig, får man akkurat det man ønsker seg mest i hele verden.

Anna ble fem år i dag. Og begivenheten ble feiret med storebror Knut Even, mamma, mormor, morfar, tante Cecilie, onkel Hans og fetterne Simon, Andreas og Erlend.

Øverst på ønskelisten stod en dukke som kunne drikke, tisse, skrike og alt det der. Og tenk, det hadde mormor kjøpt! Med bleier, stellebord og vogge, var lykken fullkommen! Bursdagsbarnet var fullt opptatt med å være mamma hele kvelden, og hadde nesten ikke tid til å smake på kakene. Totalt utslitt ligger nå både mor og barn og sover søtt i sengen.

Men da mamma måtte ha en pause, måtte "oldefar" trø til med tåteflasken. Og han hadde jo virkelig teken! Har han gjort det før?

I morgen er det barneselskap med tyve barn. Det blir spennende, og helt sikkert en sak jeg kommer tilbake til...

Ha en deilig kveld, godtfolk!

Her er bildet som ble tatt etter frisørbesøket. Skal prøve å få det inn i profilen min, men det kan nok bli noe knot...

Måtte le litt når frisøren sa at dette var mer meg. Hvor godt kjenner hun meg på en skala? Men jeg ble i hvert fall fornøyd!

Litt om BLOD, SNØRR og TÅRER ... og TOG

Den freshe følelsen forsvant som dugg for solen da jeg fant ut at MENSEN er her... Maken til følelse av oppblåsthet, nedstemthet og simpelthen ÆSJ skal du lete lenge etter! Og i tillegg på den siste kvelden med kjæretsen; HJELP, livet er urettferdig!

Helt fra første klasse (eller trinn, som det heter nå om dagen) har jeg blitt ertet for min store nese. Den liknet Holmenkollen, ifølge enkelte. Selv føler jeg ikke at den er så stor. Men i alle fall stor nok til å romme alt det SNØRRET som nå har rent i strie strømmer i en hel uke. Det ser ikke ut til å ta noen slutt! Hvor kommer det fra? Han som fant opp denne dritten, skulle det vært skuddpremie på!

BLOD og SNØRR gir til sammen en del TÅRER. Det er vanvittig trist å reise fra kjæresten sin!

Heldigvis har vi TOG! En togtur kan være god medisin for sjelen, hvis du bare lar de riktige tankene komme fram! Jeg fikk strikket ferdig "rosasokkene" til "rosajenta" mi som har bursdag i morgen. Og jeg fikk tenkt mange tanker om hvor heldig jeg er i mitt liv som har to nydelige barn og er glad i en mann som også er glad i meg!

Så får BLOD og SNØRR bare være for en stund...

En time hos frisøren...

... kan være ganske deilig! Du sitter i stolen og kan bare slappe av og nyte at noen tuster i håret ditt (i alle fall liker jeg det veldig godt). Eller du kan prate om alt og ingenting med frisøren. Hvorfor er alle frisører så utrolig gode på small talk? Er de født sånn, eller er det et eget fag på frisørskolen?

Uansett kan du kaste små blikk i speilet og se ditt gamle jeg forsvinne litt pø om pø, og en ny og freshere utgave dukker frem. Spennende! Jeg skjønner at jeg burde gjøre dette oftere...

I dag ble det til og med litt festlig! Alle som kjenner meg vet at jeg har krøller direkte fra spikerfabrikken. Det finnes altså ikke antydning til snev av en krølle i mitt hår! Og da frisøren spurte om det var greit at hun brukte rettetang på meg, holdt jeg på å le høyt! Men det ble faktisk litt annerledes! Men jeg tror nok allikevel ikke at det er et instrument som kommer til å stå øverst på ønskelista mi...

Julekalenderen en gang til

Her var det, ja! Gjorde akkurat det samme som ikke virket i går... Men det viktigste er jo at jeg klarte det! Det er ikke alltid så lett med den EBD'en (he he)

Ellers har jeg en ny sløv dag foran PC'en. Men når Birger kommer hjem, skal vi på IKEA! Det er lykke :-)

Skulle bare hatt litt mer penger å gå amok med...

Får det visst ikke til med det bildet, men det kommer nok!

Håndarbeid

Turid etterlyste litt håndarbeid... Her er mitt seneste prosjekt! Ny adventskalender til ungene. Ikke veldig spennende, jeg er et firkantet mennesle som er avhengig av mønster og tanker som er tenkt for meg... Men det blir jo litt fint!??!

En ny dag

En ny dag med nye lodder og nye gevinster... Sitter her i Stavanger og ser på en grå himmel. Må vel kanskje ta en liten tur ut for å lufte vettet snart? Med så lite vett, trenger det heldigvis ikke å bli lange turen...

Ellers har Birger kjøpt seg keyboard, så jeg koser meg masse med spilling!

Og så har jeg mitt svare strev med å finne ut av hvordan jeg skal ordne ting på denne siden! Men man lærer vel litt underveis?

Akkurat nå tenker jeg på alle de vennene jeg har. Og ingen tør å gi seg til kjenne...
Min kjære søster har gjort sin tørn; hei Cecilie, jeg er glad i deg!
Er det ingen annen som vil vedstå sitt kjennskap med meg?
Eller er det bare nytt?

Det er moro å være på nett, men hårer at DU vil være linken min!
Jeg vet ikke helt hvordan man gjør det, så kanskje du...

Her er Knut Even og Anna

http://home.online.no/~tu-mell/sistenytt.cfm

De siste dagene har det vært arbeidsledigheten som har stått på dagsorden for meg. Det er fryktelig slitsomt å føle seg unyttig! Og så er det ganske dumt å ikke ha råd til å betale regningene sine.... Her er mine tanker rundt et noe firkantet system...

Hva betyr det å være arbeidsledig?

Det har vært snakket mye om hvor få som er arbeidsledige nå! Det er bra. Men hvordan er da livet for oss få som fremdeles dessverre er avhengige av Aetat?

Jeg begynner å lure på hva vårt samfunnssystem er bygd opp på… Jeg kunne jobbe 50 %, men da viste det seg at jeg mistet all trygd. Som tilsvarer 60 % av min tidligere lønn. Altså vil jeg da tape 10 % inntekt. Som nyetablert med lån, har jeg ikke råd til det. Da må jeg si nei til å jobbe. Hjelp!

Ikke nok med det. Sist jeg var arbeidsledig, tenkte jeg at det var lurt å bruke tiden på noe fornuftig. Jeg ville ta opp matematikken fra gymnaset, som hadde blitt litt satt til side tidligere… Men NEI DA! I det øyeblikket jeg melder meg til eksamen som privatist (det betyr at jeg bare sitter hjemme og leser selv uten å følge noen form for forelesning), blir jeg registrert som student, og har ingen krav på trygd. Jeg forklarer at jeg leser for å gjøre noe nyttig, og vil legge bort boka i det sekundet telefonen ringer om jobb. Men det spiller ingen rolle. En regel er en regel. Og en student er en student. Enten han er på høgskole eller bare prøver å forbedre seg… Altså ingen forbedret mattekarakter…

Hva er moralen?

Det er best å sitte på sofaen og se på dumme serier på TV 2. Da blir du i alle fall ikke noe særlig mer samfunnsnyttig, og kan fremdeles stå på Aetats lister over ledig arbeidskraft.

Hvis du derimot tenker på å gjøre noe samfunnsnyttig i de timene du ellers ville sløvet vekk på sofaen, for eksempel kunne jeg som lærer gå på skolen og tilby mine tjenester for at jeg skal ha noe spennende som skjer i min verden. Og det kunne nok også vært godt i en slunken rektorlommebok og for en skole som skriker etter flere voksenpersoner. Men da må jeg oppgi til Aetat at jeg har gjort noe jeg vanligvis ville fått betalt for uten å få lønn, og så mister jeg trygda for de timene.

Hva er moralen?

Jeg er lei av ”Home and Away”. Kan jeg gå og besøke en gammel som savner litt kontakt med andre uten å bli trukket som hjemmehjelp i trygda mi?

Systemet vårt er på ville veier! Vi er nødt til å tenke nytt før vi går i frø!
Med vennlig hilsen en arbeidsledig, men frustrert, lærer
Elisabeth Nesland
Kristiansand

En gang må jo være den første. Nå har jeg gjort så mye sprøtt i det siste, så hvorfor ikke prøve å blogge? Mon tro om jeg får det til? Og om jeg har et liv eller tanker som er spennende nok til at folk gidder å følge med?